13:15 - 16. desember 2019

Delegatene som ikke ville skynde seg

Toppmøtet i Madrid viser avgrunnen mellom hva klimaforskningen krever, og hva som faktisk blir gjort.

Slitne delegater: Klimatoppmøtet i Madrid fortsatte 44 timer på overtid før man avsluttet søndag 15. desember. Foto: Jörn Spolander / TT / NTB scanpix

Logoen til FNs klimatoppmøte i Madrid var en klokke som viste kvart på tolv. Etter et år med massive klimastreiker og alarmerende forskningsrapporter, ville det chilenske vertskapet kommunisere at det var tiempo de actuar – tid for å handle. Noen dager ut i COP25 ble det imidlertid tydelig at en del av representantene, særlig for store utslippsland, ikke ville skynde seg. Og da toppmøtet ble avsluttet søndag, 44 timer på overtid, var det med resultater som overhodet ikke reflekterte at det haster.

Et sentralt mål for årets forhandlinger var å øke ambisjonsnivået. Alle land i Parisavtalen har forpliktet seg til å oppdatere sine nasjonale planer for utslippskutt i løpet av 2020, og oppdateringen skal helst «representere en utvikling» og «reflektere landets høyest mulige ambisjon». Verdens land er ikke i nærheten av å begrense global oppvarming til halvannen grad med planene som er meldt inn fra før, så klimatoppmøtet i Madrid ble sett på som en viktig mulighet til å forplikte landene til å levere styrkede planer så tidlig som mulig. Men, i den avsluttende teksten fra toppmøtet er det ingen konkrete referanser til at landene må skru opp ambisjonsnivået neste år. Kun 80 av 195 har varslet at de vil gjøre det, de fleste av dem små stater og utviklingsland.

Tretti års dragkamp. Et av de mest betente forhandlingsspørsmålene i Madrid har vært hvordan arbeidet for «tap og skade» skal organiseres og finansieres. Det vil si hvem som skal betale når klimakrisen ødelegger veier, hus og jord – og kanskje enda vanskeligere – trygghet, helse og liv. Norges klima- og miljøminister, Ola Elvestuen, ble sammen med Grenadas minister utnevnt til leder for disse forhandlingene onsdag forrige uke. Da Morgenbladet intervjuet ham torsdag, hadde han kartlagt de forskjellige landgruppene og de ulike posisjonene sammen med den norske delegasjonen. På den ene siden sto USA, og på den andre sto Alliansen av små øystater (AOSIS) og De minst utviklede landene (LDC).

Annonse