Annonse
00:00 - 06. desember 2019

De ti siste årenes protestbølger er både motstridende og forbundne, skriver Sten Inge Jørgensen.

I et globalt perspektiv er autoritær utglidning blitt en kraftig trend, skriver Sten Inge Jørgensen.

Annonse

Hvis man skal oppsummere de viktigste politiske begivenhetene siden 2010 med en epokebetegnelse, er det nærliggende å tenke på «folkelig protest». Det begynte med den arabiske våren, da millioner av mennesker trakk ut i gatene i Nord-Afrika og Midtøsten med krav om demokrati. Omtrent samtidig oppsto Occupybevegelsen, som rettet sin harme mot finansbransjen og et kapitalistisk system som i stadig større grad favoriserer de allerede styrtrike.

Også i Europa førte finanskrisen folkemasser ut i gatene. Men mens radikale venstrepartier fikk økt oppslutning i Hellas og Spania, i protest mot kreditorers krav og myndigheters sparepolitikk, vant ytre høyre frem i nord. Forestillingen om at de «skikkelige» nordeuropeerne måtte betale regningen for de «uskikkelige» søreuropeerne førte til et valgskred for Sannfinnene og etableringen av Alternative für Deutschland (AfD).

Det skulle bli verre. Under flyktningkrisen, da millioner av mennesker fra Afrika, Midtøsten og Sentral-Asia satte kursen mot Europa, styrket ytre høyre seg over nesten hele kontinentet. Sindige svensker oppfattet sin egen regjering som en gjeng landssvikere, og Sverigedemokraterna fosset frem. Dette partiet, som har nazistiske røtter, var landets største i en måling nå i november 2019.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse