Annonse
00:00 - 01. november 2019

Vi må slutte å snakke om digitalisering som et rent generasjonsspørsmål, skriver Marit K. Slotnæs.

Vi må slutte å snakke om digitalisering som et rent generasjonsspørsmål, skriver Marit K. Slotnæs.

Annonse

For noen uker siden skiftet vi system på jobben. Tidspunktet hadde vært varslet lenge. Vi hadde hatt it-folk inne for å forklare hvorfor og vise oss hvordan på den store skjermen på møterommet. Folk fulgte bare halvveis med, for alle vet at slike operasjoner ikke gir mening før du sitter med en konkret oppgave som skal løses, og det er du selv som sitter ved tastaturet. Jeg visste at jeg måtte flytte alt innholdet fra maskinen jeg bruker på jobb, fra skrivebordet og over i one drive, eller «opp i skyen», som vi sier. Etter helgen da alt skulle skje, fikk vi maskinene tilbake, med nye passord, brukernavn og innloggingsrutiner. Helt tømt for personlig innhold. Blanke ark, ikke sant. Ny start. Deilig. Tolv års lagret menneskelig aktivitet, poff. De første nettene etter hendelsen våknet jeg med hjerteklapp ved tanken på dokumentene mine som svevde i skyen. Kom jeg noen gang til å finne dem igjen?

Den viktigste påminnelsen i Nicholas Carrs ti år gamle bok The Shallows ­– en personlig utforskning av hva internett gjør med hjernene våre – er at evnen til å lese en tekst fra a til å, inni seg, uten publikum, også var noe revolusjonerende nytt en gang. Sokrates, som selv sto i en muntlig tradisjon, betraktet skrivingen som en form for latskap, et verktøy som først og fremst bidro til å svekke den enkeltes hukommelse. Innsikten Carr minner oss om, er at ikke bare boken, men også selve skriftspråket er et redskap som ble utviklet over tid, for å oppbevare, utvikle og dele informasjon. Spørsmålet Carr stiller, er hva som går tapt når det skrevne ordet, trykte setninger etter hverandre på papir, taper terreng til fordel for lyd og bilder. Hvilke ferdigheter er det vi ikke lenger øver opp og vedlikeholder, og hvilke konsekvenser får det? Boken var en bestselger da den kom, men føles enda mer akutt aktuell nå, ti år lenger inn i den samfunnsomveltende endringen som det digitale skiftet er.

Det jeg for egen del reagerte mest negativt på for ti år siden, var det sosiale presset for å «komme seg på Facebook». Det var ikke vanskelig å forutsi det som nå er situasjonen, der infrastrukturen i oppmerksomhetsindustrien er samlet på noen få, private selskapers hender. Internettkapitalismen handler som annen kapitalisme om å tjene penger. Kampen om oppmerksomheten er også en kamp for tilværelsen. Bare de som lykkes elektronisk, vil overleve når konkurransen om knappe ressurser tetter seg til. De – vi – som tidlig stilte oss kritiske til de sosiale medienes demokratiserende funksjon, har for lengst kunnet innkassere den kortvarige gleden over å kunne si «hva var det jeg sa?» Vi kan også lære oss det digitale språket og bli avhengige av nettets raske belønninger. Men det er ikke bare medievanene våre som forandrer seg, medievanene våre forandrer også oss. Noen av oss vil oppdage at vi savner den vi var før. Måten vi tenkte, skrev og delte kunnskap på før internett overtok som premissleverandør.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse