Annonse
10:21 - 12. november 2019

Skal forskning først og fremst tjene myndigheter og næringsliv?

Forskningsrådets programmer er fulle av skjulte premisser, mener miljøforsker.

Nytttig for hvem? – Vi vil drive nytterettet forskning, men vi forlanger en diskusjon om nyttebegrepet, sier seniorforsker Ketil Skogen ved Norsk institutt for naturforskning.  Foto: Mikaela Berg / DN
Annonse

I Finansdepartementets utkast til ny forskrift for forskningen i Statistisk sentralbyrå levnes det liten tvil om at det mest er statsforvaltningen og politikerne forskerne der skal arbeide for. Borte er nå alle formuleringer om at forskningen ved SSB også skal være til nytte for «allmennheten», slik det i dag fremdeles er formulert i byråets styringsdokumenter. Rammene for hvilke problemer forskerne kan undersøke ligger an til å snevres kraftig inn, og forskernes muligheter til å få finansiert andre prosjekter enn dem Finansdepartementet etterspør, begrenses.

Hvor stort blir da rommet for å undersøke andre spørsmål enn dem myndighetene formulerer? Blir det for eksempel mulig å gjennomføre studier som rister litt i forutsetningene for norsk økonomisk politikk?

Disse spørsmålene kan gjerne også stilles til norsk forskning mer generelt, mener Ketil Skogen, som er seniorforsker ved Nina – Norsk institutt for naturforskning. Den offentlig finansierte forskningen i Norge er generelt mer politisk styrt enn man skulle tro, ifølge Skogen. Det bare skjer på mindre åpenlyse måter enn gjennom instrukser fra G-blokken i Regjeringskvartalet.

Det handler om makten som ligger i å avgjøre hvilken forskning som blir finansiert og ikke.

Skjult styring. I antologien Interessekonflikter i forskning (Cappelen Damm Akademisk 2019) argumenterer Skogen og medforfattere for at også Norges forskningsråds programmer er fulle av skjulte føringer som gjør det vanskelig å drive virkelig kritisk forskning. Hva mener han?

Skogen presiserer først hva han ikke mener. Ærendet er denne gangen ikke å klage over at en for stor del av pengene går til forskning som skal være samfunnsnyttig og at den «rene» grunnforskningen får for lite.

– Det er greit å stille krav om at forskningen skal være nyttig, det har jeg ikke noe imot, sier Ketil Skogen. – Men vi må spørre: nyttig for hvem?

De fleste av Forskningsrådets programmer er nyttige ved at de er ment å bidra til å løse samfunnsproblemer – alt fra å digitalisere offentlig sektor og knekke lakselus til å gjøre det lettere å redusere klimautslipp og bidra til å gjøre oljen på norsk sokkel mer konkurransedyktig. Det samme gjelder EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, som både skal løse globale utfordringer og øke Europas konkurransekraft. Innbakt i disse programmene ligger det uuttalte premisser, mener Skogen. Ikke minst forutsettes det ganske gjennomgående at økonomisk vekst er ønskelig, selv om miljøkrisen kanskje burde få oss til spørre om dette er sant. Man kaster penger etter forskning som skal fremme «grønn vekst», men hva om det er veksten som er problemet?

Forlanger diskusjon. – Hvis man vil forske på miljø, som jeg gjør, er det tankegangen om grønn verdiskaping som gjelder. Forskning som peker på den økonomiske veksten som ondets rot, er det vanskeligere å få til å passe inn i de norske finansieringsordningene.

– Kan ikke slike forskningsprosjekter finne plass i programmer for fri forskning, hvor det kun er vitenskapelig kvalitet som gjelder?

– Jo, men der er konkurransen mye hardere. Det vi ønsker, er egentlig ikke å få drive med hva vi vil. Vi vil drive nytterettet forskning. Men vi forlanger en diskusjon om nyttebegrepet, sier Skogen.

«Samfunnet» er noe mer enn bare staten, og noe annet enn kun næringslivet. Derfor kan også forskningsprosjekter som er kritiske til for eksempel vekstregimet være nyttig som bare det, ifølge Skogen. I praksis er det likevel hovedsakelig myndighetene og de rådende næringsaktørene som betjenes av offentlig finansiert forskning. Dermed risikerer man at forskning «reduseres til en virksomhet som bare øker innflytelsen til de som allerede har makt», som Skogen med kolleger skriver i sin artikkel.

– Det som anses som samfunnsnyttig når forskning skal finansieres, er som regel det samme som det som er nyttig for myndigheter og næringsliv, sier Skogen.

Han fremhever at folk flest, eller for eksempel organisasjoner i sivilsamfunnet, kan ha helt andre interesser enn næringslivet og statsapparatet. Satt på spissen:

– Det er mange finansieringskilder til forskning som er nyttige for staten eller for innovasjon, men hvorfor finnes ikke et program hvor poenget er at forskningen skal være nyttig for miljøvernorganisasjoner som Naturvernforbundet eller WWF?

Ketil Skogen er kritisk til hvordan man i forskningspolitikken ofte snakker om å redde verden og løse samfunnsproblemer gjennom ny kunnskap samtidig som man forutsetter at forskningen skal styrke innovasjonstakten i næringslivet.

– Kommersiell nyvinning er et ønsket biprodukt nesten uansett, mener han.

For eksempel kan man søke om penger til forskning som fremmer folkehelsen i et program (Bedrehelse) som også skal legge til rette for næringsutvikling «innen folkehelse».

– Men er det nå så sikkert at mer kommersialisering fremmer folkehelsen?
 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse