Annonse
00:00 - 15. november 2019

Russlands to ansikter og norsk makt

Norge kan bruke sin posisjon på vippen i Europa, skriver Julie Wilhelmsen.

Behov for fininnstilt politikk: Det er uklokt å følge Nato i tykt og tynt av frykt for indre splid eller mangel på støtte fra allierte ved neste korsvei, skriver Julie Wilhelmsen.  Her: Natoøvelsen Trident Juncture, Byneset oktober 2018. Arkivfoto: Christian Belgaux
Annonse

For kort tid siden møttes norske og russiske ministre i Kirkenes i forbindelse med jubileet for frigjøringen av Finnmark. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov var tydelig berørt av den lavmælte, men høytidsstemte markeringen på torget der Kongen talte og flere barn enn soldater deltok. Møtene på ministernivå fremsto også som forsonlige, men kommer på et tidspunkt man med all rimelighet må kunne karakterisere som et bunnpunkt for norsk-russiske relasjoner siden den kalde krigens slutt.

Siden krisen i Ukraina og Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014, har Russland og Nato økt takt og omfang i øvelser og bygget opp militærbaser og infrastruktur på begge sider av den nye øst-vest-grensen i Europa – også i nord. På russisk side er fortellingen at USA har misbrukt sin enerådende posisjon etter 1991 til å «ekspandere» militært – på bekostning av Russlands sikkerhetsinteresser, og politisk – på bekostning av Russlands suverene rett til å definere sitt eget politiske system. Russiske myndigheter fremstiller Russland som et offer med rett til å ta igjen.

På vestlig side er fortellingen at det er Russland som er aggressivt, ekspansjonistisk og selvhevdende. Annekteringen av Krim er et folkerettsbrudd av en helt annen art enn det andre har stått for. Vesten responderer med rettferdig og uskyldig vrede. Norske myndigheter har i stor grad målbåret denne fortellingen siden 2014.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse