Annonse
09:30 - 22. november 2019

Psykedelisk renessanse

Annonse

I avslutningsscenen i Den siste revejakta klorer den usympatiske karakteren Glenn ut sine egne øyne etter at han uvitende har inntatt flere hundre brukerdoser LSD. Trippen er voldsom, scenen er dertil rå og brutal, som hentet fra en Ingvar Ambjørnsen-roman (noe den også er), men den er også betegnende for måten psykedelika er blitt oppfattet i de brede lag av befolkningen: Noe eksotisk og skremmende som hippiene og andre sosiale avvikere driver med.

Denne holdningen er i endring, i alle fall sett fra et vitenskapelig utkikkspunkt. I et essay i ukens avis (s. 22–24) skriver sosiologiprofessor Willy Pedersen om psykedelikaforskningens gjenoppstandelse. Fra lovende og entusiastiske LSD-forsøk og behandlinger på blant annet Modum bad på 60-tallet til nye og mer omfattende studier gjort de siste årene – avbrutt av en førti år lang intermezzo etter at stoffet ble plassert på Richard Nixons omfattende liste over rusmidler som ikke bare ble gjort ulovlige, men som også la forskningen på disse farmakologiske stoffene brakk. Nå går «krigen mot narkotika» mot sitt endelikt. Verdens vitenskapsmenn og -kvinner har omsider landet på strendene i Normandie med stor styrke.

Pedersen omtaler tonefallet i psykedelikaforskningen som «stadig mer optimistisk». Og hva er funnene? Jo, brukerne rapporterer større tilfredshet med livet og bedre relasjoner til andre, og de mener selv de blir mer altruistiske og mindre selvopptatte. Vel og bra, dette, men det kan også synes å være bare enda et ledd i det moderne, hedonistiske selvrealiseringsprosjektet – ta dette stoffet, og bli en enda bedre utgave av deg selv. 

Men ved siden av rekreasjonell bruk, som jo kan virke en smule dekadent, viser LSD-behandling av en rekke psykiske traumelidelser meget lovende resultater. Forskningen er enda i startgropen, og, som Pedersen skriver, vet vi mer om hvor det ender om fem år.

Likevel finnes det interessante spor å forfølge allerede nå. Brukere rapporterer i det vide og det brede om «mystiske» erfaringer, nesten religiøse opplevelser av å være i pakt med naturen og verden rundt seg. Maria, en av deltagerne i Pedersens forskningsprosjekt, sier hun følte seg som en slags Aslan-figur: en løve med «en gullmanke som skinte i sola». Dette sammenfaller langt på vei med filmskaper Anders Stai Fougners opplevelse, som i en kronikk på morgenbladet.no for et par uker siden beskrev sin egen psykedeliske opplevelse som at «han følte seg som en indianer», og at den lokale akebakken fremsto som en mektig kolle. Naturen ble med ett fortryllende magisk, og begge beskriver opplevelsen som livsforandrende. Det kan hende den gjenoppståtte interessen for psykedelika er et uttrykk for en dyp og menneskelig lengsel mot de storslagne naturkreftene. 

I så tilfelle er det interessant å spørre seg om ikke dette – for noen – kan være en slags motgift mot den urbane og naturløse fremmedgjøringen man kan føle på om man bor i en storby, og hvilken innvirkning det kan ha på å løse historiens største krise, nemlig den økologiske kollapsen som synes å komme nærmere oss dag for dag.

Foreløpig er dette ganske høytsvevende tanker, og det er slettes ikke sikkert den begynnende forskningen viser seg å bære frukter. Men psykedelika er noe i nærheten av vitenskapelig nybrottsarbeid, og burde i det minste interessere forskere fra et bredt spekter av fagfelt i tiden som kommer. 

MS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse