Kommentar

Østfold er trolig landets kuleste fylke, skriver Sten Inge Jørgensen.

I Statistisk sentralbyrås omfattende levekårsundersøkelser har man fortsatt ikke fått plass til «selvstendighet» og «verdensvanthet» – to helt essensielle underkategorier av «kulhet». Men noen av oss husker et NRK-innslag fra en grand prix-fest i Østfold under den norske eurovisionfinalen i vår.

Utgangspunktet var vel at statskanalen i forkant av maratonsendinger som samler hele nasjonen, har en sjekkliste hvor nettopp folket må avlegges en visitt, og denne gangen kom turen altså dit.

Andre steder i Norge innebærer et varsel om at lokalsamfunnet skal kringkastes fra Nordkapp til Lindesnes at 17. mai-komiteen trommes sammen. Stivpyntede folk gjør sitt ytterste for å opptre kunstig-jovialt. Det passes nøye på at ingen andre enn de som var elevrådsledere i skoledagene kommer innenfor tv-linsen de få minuttene innslaget varer. Ikke så i Østfold. De feststemte menneskene i lokalet var akkurat så lystige, løsslupne og berusede som de ville vært uten NRK til stede.

Nordmenn som samlegruppe kan beskrives som et av verdens mest konforme, disiplinerte og statstro folk. Innenfor dette bildet kan man ane noe av suvereniteten i østfoldingenes upretensiøsitet. Det er noe kontinentalt over dem.

Hvis man betrakter samfunnet – ja livet selv – som en kake oppdelt i sektorer som representerer ulike dimensjoner ved tilværelsen, så kan man si at Østfold kommer dårligst ut i én av sektorene. Fylket topper statistikken over andelen innbyggere med helseplager, hvilket kommer konkret til uttrykk i at det har flest uføretrygdede.

Andre fylker sliter med andre sektorer. I Oslo er rekordmange barnefamilier fattige, i Finnmark faller nesten en av tre ungdommer ut av videregående. Men av en eller annen grunn skal noen ha det til at nettopp Østfold er et problemfylke, som når NRK.no tidligere i høst publiserte en sak med en ingress hentet fra en kriminalroman: «Et forsøk på å finne ut hvorfor det gikk galt med Østfold».

Stemplingen tilslører virkeligheten i den grad at mennesker som faktisk besøker Østfold, må klype seg i armen. Selv har jeg tilbrakt stadig mer tid i fylket de senere årene, både gjennom jobb og fritid, og i overveiende grad opplevd folk som påfallende oppstemte og ressurssterke.

Det er noe kontinentalt over østfoldinger.

Mye av årsaken til at Østfold skårer såpass høyt på andelen med helseplager og uføretrygd forklares med følgene av et enkeltfenomen: et annerledes arbeidsmarked. Vi snakker her om et ledende industrifylke som merket konkurransen langt hardere enn andre landsdeler da verdensmarkedene gradvis ble åpnet. I tillegg til at Østfold hadde mange «slitere» som fikk fysiske plager av jobben, fikk de en tøffere omstilling til nye næringsstrukturer.

Å dømme et helt fylke fordi det har en litt kraftigere bismak på ett av livets mange kakestykker, er i beste fall svak tenkning. Pussig nok inneholdt selv overnevnte NRK-sak opplysninger som at hele syv av ti østfoldinger selv mener de har god eller svært god helse. Vi får også vite at en østfoldby har vært med i kåringen av Norges mest attraktive by hvert år de tre siste årene, og i 2017 gikk Fredrikstad til topps.

Apropos Fredrikstad. Hvis du sammenligner Litteraturhuset i Fredrikstads program de neste ukene med Litteraturhuset i Oslo, vil du se at førstnevntes tilbud skårer høyere enn hovedstaden på det man forbinder med kulturell kapital. Byens innbyggere tilbys alt fra utenriksbaserte foredrag om USA og Palestina til novellekveld, slampoesi og forfattermøte med Tor Bomann-Larsen. Dette er så langt fra en provinsiell bakevje du kan komme.

Mer fra Kommentar