Annonse
12:22 - 24. oktober 2019

Tillitsvalgte uten tillit

Hvis Boris Johnson hadde Underhuset med seg i at han vil landet vel, hadde Storbritannia hatt en brexit-avtale i havn nå. Hvorfor har han ikke lykkes?

Bulldoser: Statsminister Boris Johnsons strategi har knust det vesle reservoaret av tillit som fortsatt fantes hos den politiske eliten i London. Bildet er fra spørretimen i Underhuset 23. oktober. Foto: Jessica Taylor / House of Commons / AP / NTB scanpix
Annonse

Tillit er et undervurdert gode i velfungerende samfunn – såpass har vi lært av senere års forskning. Samhandling forankret i tillit i stedet for sanksjoner og kontroll gir en lang rekke positive effekter. Enighet oppnås raskere og varer lenger. Det går færre ressurser til jurister, revisorer og forliksråd og mer til verdiskaping. Og de involverte partene erfarer trygghet og tilfredshet gjennom gjensidig forståelse.

Slik kan man konkludere i større, sammenlignende studier som viser markante skiller mellom samfunn med høy grad av tillit – som de skandinaviske – og samfunn der tillit er mangelvare. Og den samme teoretiske innrammingen kan si oss noe om politiske prosesser. Også det har brexit vist oss.
 

Utgangspunktet var vanskelig, med et folk delt på midten og med grunnleggende uenighet om vilkårene for utmelding av EU og forståelsen av hva som skulle komme etterpå. Fra dette startstedet gravde den britiske regjeringen under Theresa May seg lengre ned i grusen. May unngikk i det lengste å se sannheten i øynene; at den eneste farbare vei ville være et kompromiss. For å sikre akseptabel markedsadgang til EU og løse det intrikate grensespørsmålet i Irland ville det være umulig å sprenge seg ut slik den harde brexit-fløyen ønsket seg.

Da kompromisset omsider kom på bordet, fremsto det som et forfeilet forsøk på å komme alle parter i møte. May hadde tilsynelatende gitt EU bukten og begge endene og ble møtt med mistro fra alle sider i London. Brexit-tilhengerne i hennes eget parti betegnet avtaleutkastet senhøsten 2018 som en overgivelse. Labour fulgte tradisjonen for at største opposisjonsparti skal tilby alternativ politikk, uten at det var opplagt hva alternativet besto i. Resten av opposisjonen stemte også imot en avtale de verken hadde vært involvert i eller ønsket seg.

Boris Johnsons strategi var en ganske annen enn forgjengerens. Møter man motstand, kan man gjøre venner til fiender eller forsøke å knuse de fiendene man har. Johnson forsøkte sistnevnte bulldoserstrategi og supplerte den med løpende lekkasjer fra regjeringsapparatet omkring neste skumle trekk. Siden statsministerskiftet i juli har målet helliget middelet. Alle verktøy kan tas i bruk på vei mot brexit per 31. oktober.

Den strategien har knust det vesle reservoaret av tillit som fortsatt fantes hos den politiske eliten i London. Å snakke om regjering mot parlament i dette systemet er normalt misvisende. Regjeringen er jo i Parlamentet, all den tid ministre og statssekretærer også sitter der. Omkring en tredjedel av det konservative partiets parlamentsgruppe er en del av regjeringsapparatet. Like fullt har brexit drevet frem en veritabel institusjonskamp mellom utøvende og lovgivende makt. Statsminister Johnson har truet, parlamentarikerne har konspirert. Stadig krassere forslag og initiativer fra Downing Street er blitt møtt av parlamentsmedlemmer som slår dobbeltknute på seg selv for å stoppe ham. Resultatet er uskjønt og ødeleggende – for enhver som ønsker en rasjonell utgang av brexit-prosessen, så vel som de som ønsker systemet vel.

Kanskje nådde regjeringens tøying av egen makt sitt høydepunkt rent prinsipielt da statsministeren besluttet å suspendere parlamentssesjonen i en femukers periode fra tidlig i september. Det klimakset har imidlertid inngått i et mønster av eksepsjonelle tiltak fra regjeringens side for å drive EU-utmeldingen igjennom til fristen. I møte med bulldoseren har Underhuset gått i forsvarsposisjon. For opposisjonen, som også omfatter ekskluderte konservative, er premisset at statsministeren lyver; at han ikke vil dem vel; at alle forslag er ledd i et maktovergrep som sender landet nærmere stupet både politisk og moralsk. Det er et umulig utgangspunkt for søken etter konsensus eller i alle fall kompromisser, som jo politikk også skal handle om.

Fra forsvarsposisjon kan det også settes opp hurtig-barrierer før man farer tilbake i skjul. Fra Underhusets side var det grunnlaget for lovvedtaket som nå ligger til grunn for neste trekk mellom London og Brussel. Boris Johnson hadde overraskende for de fleste maktet å lande et avtaleutkast med EU. Men han evnet ikke å få et parlamentsflertall til å støtte opp om det senest lørdag 19. oktober. Derfor måtte han sende et brev til EU med anmodning om utsettelse i ytterligere tre måneder. Slik bandt hjemlige politikere statsministeren til å styre unna en brexit uten avtale. Slik driver et parlament utenrikspolitikk på regjeringens vegne. Og slik ser det ut når det ikke er tillit tilbake.

I det sorte hull der tillit ikke finnes ber man om tid – tid til å binde statsministeren, tid til å granske hva regjeringen er i ferd med å presse gjennom. Og i et slikt sort hull er det regjeringen som har bevisbyrden på sine skuldre: Opposisjonen ser ingen grunn til å tro på dens gode intensjoner. Derfor stemte et flertall i Underhuset for å utsette sin stillingstagen til avtalen. Først må den granskes; nærmere bestemt må man gå inn i detaljene som skal iverksettes i nasjonalt lovverk. Det tar tid – det må ta tid, langt mer enn de tre dagene som regjeringen foreslo å presse behandlingen ned til denne uken for å tviholde på den planlagte dødlinjen overfor EU.

Hadde regjeringen vært trygg på lovgiverne, ville den unnlatt å vente til siste liten med å legge frem detaljene i den utmeldingsloven som parlamentarikerne nå har blikket rettet mot. Men hadde disse vært trygge på statsministeren, ville de ikke ha bundet ham til å sende brevet til Brussel. Og hadde Boris Johnson tatt sin faste formulering om «våre europeiske venner» alvorlig, ville han brukt mindre tid på skyttergravsretorikk og hjemlig posisjonering og mer på å finne felles grunn med sin forhandlingsmotpart i EU. Da ville det ha blitt mer tid til alt det som nå skulle hastebehandles i London.

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom regelmessige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

Tillit ville med andre ord ha vært til hjelp. Hvor ligger løsningen nå? Den kunne tenkes å ligge i en videre debatt med Labour om hva slags tillegg som bør med for at utmeldingsloven skal komme trygt gjennom parlamentsbehandlingen. EU har tid til å vente, de kommer etter alt å dømme til å gjøre det.

Vel så sannsynlig er det per dags dato at statsministeren bryter en dialog han ser som fåfengt og forsøker – igjen – å få til et nyvalg. Kanskje lykkes han med det. Men dersom han ikke får det nødvendige ⅔ flertall som må til i Underhuset for å skrive ut et valg, faller det igjen tilbake på tillit. Opposisjonen kan leve med en Johnson de kan holde under kontroll som statsminister for en mindretallsregjering. De kan ikke leve med å se ham springe ut av et valg i spissen for en regjering med flertall, på vei mot EUs utgangsdør og med de virkelig substansielle forhandlingene foran seg. De forhandlingene vil handle om handelsavtalen som skal etterfølge brexit. Bedre da å holde statsministeren som gissel enn å formalisere sin motstand gjennom et mistillitsforslag som kan lede mot et valg.

Med tillit lar mye seg løse. Valg, regjeringsskifter, kompliserte floker – politiske og mellommenneskelige. Alternativet er sanksjoner og maktkamp mellom uvillige parter. Som i London nå.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse