Annonse
13:34 - 29. oktober 2019

Til felts mot verdenshistorieløsheten

Et handlingsdyktig politisk fellesskap krever at vi kjenner Asias, Midtøstens og Afrikas historie, mener Terje Tvedt. 

Foran Ragnarok: Terje Tvedt holder foredrag hver onsdag til og med 4. desember i Nasjonalbiblioteket ved Solli Plass i Oslo. Her er foredragsholderen i trappen foran Per Krohgs freskomaleri Ragnarok, en hallusinatorisk bearbeidelse av malerens erfaringer fra skiløperambulansen i Frankrike under første verdenskrig.
Annonse

– ­­Det må da gå an å lage en arena hvor man kan snakke sammen uavhengig av båser og polariserte debatter? Det er Terje Tvedt som spør så fromt. Hva skal dette bety? All erfaring tilsier at når historikeren Terje Tvedt tar et steg ut i offentligheten, er det noen han vil terge. Noen burde kalle ham Terge Tvedt. Så var dét gjort. Men han er altså mildere i dag. Og man blir mistenksom. 

Saken er den at onsdag 30. oktober byr Tvedt  på det første av «seks foredrag mot samtidens historieløshet». Dette skjer på Nasjonalbiblioteket i Oslo og programmet lokker med «Terje Tvedt om verdenshistoriens lange linjer». Her skal han starte med oldtidssivilisasjonene og bringe oss gjennom verdenshistorien frem til han den 4. desember avslutter med «Er verden på vei mot stupet? Om dommedagsprofetier og et økologisk perspektiv på historien.» 

 – Verdenshistorien er blitt relevant på nye måter, og særlig i kraft av to store endringsprosesser, mener jeg. Globaliseringen er én slik endringsprosess. Den er nærmest blitt en klisjé. Mange overdriver dens omfang og hvor nytt det er. Men samtidig: Det er neppe tvil om at den akselererende globaliseringen av økonomi, teknologi, kultur og politikk, gjør oss alle til verdensborgere på en helt annen måte enn hva som var tilfellet bare for noen få tiår siden. For eksempel må det norske politiske lederskapet og dermed norsk offentlighet plutselig ha oppfatninger av bakgrunnen for forholdet mellom arabere, kurdere og tyrkere i Midtøsten. Behovet for å kunne noe om Det osmanske rikets historie øker fordi Norges allierte, Tyrkia, knytter sin identitet mer og mer til det, og i en tid da Kina er i ferd med å bli verdens sterkeste økonomi og knytter sin statsideologi mer og mer til konfusianismen, blir plutselig Ming-dynastiet av stor relevans for samtiden.

 – Han, Tan, Song, Yang. Ging. Når omtrent var Ming?

– Mellom vårt 1300- og 1600-tall. 

 Migrasjonsbølgene. – Selv sitter jeg begeistret og fordypet i Tore Skeies Hvitekrist, om Olav den hellige. Hva er den andre endringsprosessen som gjør at du mener det er tid for verdenshistorie på våre breddegrader? 

– De globale migrasjonsbølgene har endret også Norges befolkning, slik at det nå ganske plutselig bor folk fra nesten alle land i verden i Norge. Mange av «våre» pakistanere kommer fra et område som ligger et par timers biltur fra Indus-sivilisasjonens vugge. Verdenshistorie er altså ikke lenger bare «de andres» historie, det er historien til det som er blitt det multikulturelle Norge. Skal det være håp om å skape et handlingsdyktig politisk fellesskap i en slik situasjon og over tid, er Asias, Midtøstens og Afrikas historie blitt betydningsfull på nye måter, på grunn av alle folkene fra disse områdene som har flyttet til Norge. Bevisste sammenligninger av Norges historie med disse områdenes historie vil også få frem skjulte særtrekk ved Norges historie. 

Mange av «våre» pakistanere kommer fra et område som ligger et par timers biltur fra Indus-sivilisasjonens vugge.

Terje Tvedt

 – En gang kom jeg i prat med en distingvert herremann på danskebåten. Han ga inntrykk av å ha forstand på hele verdenshistorien. Han hadde nemlig lest Toynbee, sa han og fortalte om Arnold J. Toynbee som i årene før og etter andre verdenskrig utga et tolvbindsverk om sivilisasjonenes utvikling. Mannen snakket helt til Hirtshals. Så da jeg så programmet for din foredragsrekke, tenkte jeg «den Tvedt, den Tvedt, nå har han tatt mål av seg til å være en Toynbee for vår tid».

– Nei, dette har ingenting å gjøre med store teorier om historiens lover og sivilisasjoners vekst og fall. Slike teorier ser gjerne på sivilisasjoner som organismer, de fødes, blomstrer og dør. Jeg har ingen ambisjon om å presentere noen som helst totalforklaring. For det første har jeg overhodet ikke kompetanse til noe slikt og dessuten falsifiseres slike store teorier alltid fort av historiens gang. Med foredragsserien vil jeg derfor ikke fremme en bestemt teori om historiens utvikling og på et sånt grunnlag komme med forslag til politisk handling. Jeg vil snarere gjøre noe helt annet: Jeg vil presentere innsikter om historien på områder som samtiden har gjort viktige, og innsikter som historievitenskapen er enige om, nærmest uavhengig av historieteorier. På dette grunnlaget vil jeg trekke noen lange linjer i denne verdenshistorien. Håpet er å bidra til at diskusjonen om samtiden kan bli mer balansert og bred. Å gå inn i sin samtid med hukommelsestap eller bevisst selektiv hukommelse om fortiden er nemlig ikke særlig smart, tror jeg.

Retusjering av historien. Når vi vil hale ham med til fotografering, stopper Tvedt ved Churchill-statuen på Solli Plass. Det passer bra, all den tid debatten går om hvorvidt Churchill som imperialist og rasist oppveier hans betydning for seieren over Hitler. Enkelte konkluderer med at statuer av ham bør fjernes.

Må ikke fjernes: Terje Tvedt med cap, Winston Churchill barhodet. Den britiske statsministeren fikk i 1953 Nobelprisen i litteratur for sine historieverk om første og andre verdenskrig.

– Slikt skjer overalt, som for eksempel i Ghana hvor student-aktivister har fått revet en statue av Gandhi på universitetet i Accra, med den begrunnelsen at Gandhi var rasistisk overfor de svarte i Sør-Afrika da han bodde der. Men hva blir konsekvensene når historien bevisst retusjeres? Den 19. september skjedde det noe virkelig oppsiktsvekkende i så måte i Europa-parlamentet. Da vedtok Europas politikere en resolusjon om «betydning av europeiske minner for Europas fremtid». Det høres tilforlatelig ut. Men da slo de altså fast hva som fra nå av skal gjelde som den rette tolkningen av et spørsmål i fortiden som har vært utforsket og diskutert av generasjoner av historikere: Hvem hadde ansvaret for den andre verdenskrigen?

– Hva kom europaparlamentarikerne til?

– De bestemte med simpelt og overveldende flertall at Stalin og Hitler i fellesskap hadde skylden. Poenget her er ikke politikernes konklusjon i og for seg, eller at de brøt tvert med hva som har vært den absolutt dominerende tolkningen i fagmiljøene, eller at Russland blir fortørnet. Det urovekkende er at Europas fremste politiske forsamling oppfører seg som om det er et historikernes sannhetsministerium. Hva blir det neste historiske spørsmålet politikere skal avgjøre ved avstemning, spør Tvedt, ikke lenger mild. 

Så bringer han inn nok et eksempel på noe lignende, et eksempel fra Sverige som ikke er uten relevans for de læreplaner i historie som nå er under utarbeidelse i Norge som følge av det som kalles «fagfornyelsen.» Her blir kildekritikk og «historisk empati» såkalte kjernelementer, på bekostning av faktakunnskap, mener kritikerne.

– Klassekampen trykket den 12. oktober en artikkel som viste til debatten i Sverige etter at Skolverket der gikk inn for at verdenshistorien begynte da Gustav Vasa spente på seg skiene for å flykte til Norge, og gjorde opprør mot Kalmarunionen. Skolverket hadde funnet ut at historiefaget led av «stofftrengsel», og derfor strøk de antikken fra undervisningen og i prinsippet alt som hadde hendt i verden før 1520. Skolverket måtte gå tilbake på sin beslutning. Det er én grunn til at denne foredragsserien starter for 5000 år siden, med de første sivilisasjonene. Det er også for å bryte ut av eurosentrisk perspektiv på historien, for da skjedde det sentrale i Asia og Midtøsten, sier Tvedt.

Foredragsserien er et samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket og Universitetet i Bergen hvor Tvedt er professor.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Staten har i årevis forfulgt og dømt folk som ikke har gjort seg skyldig i noe ulovlig. Ofrene for den omfattende systemsvikten som er avslørt gjennom den såkalte trygdeskandalen,…»