– Det viktigste vi kan lære av boken til Haddy Njie, er hvordan det er å stå i en slik mediestorm. Det virker som om pressen trengte å minnes om dette, sier Kjersti Thorbjørnsrud.
---
Dette er saken:
Desember 2017 ble det kjent at Arbeiderpartiet hadde mottatt varsler mot Trond Giske. Varslene handlet om upassende oppførsel og seksuell trakassering.
I januar 2018 gikk Giske av som nestleder i Arbeiderpartiet.
Haddy Njie, som er gift med Giske, har denne høsten gitt ut bok om prosessen, med tittelen Dagbok. 13. desember–13. februar.
---
To turbulente måneder i forholdet til programleder Haddy Njie og toppolitiker Trond Giske er blitt bok, skrevet av Njie selv. Dette er hennes historie om hvordan det var å leve gjennom det noen omtaler som det største medietrykket i norsk pressehistorie. Boken, Dagbok: 13. desember – 13. februar, er det siste innlegget i debatten rundt Trond Giske, varslene om seksuell trakassering, hans avgang som nestleder i Arbeiderpartiet, og ikke minst – pressens rolle oppi det hele.
– Jeg skulle gjerne sett en ordentlig gjennomgang av hele Giske-dekningen, ikke bare dansevideoen, sier Thorbjørnsrud som har lest Njies bok og skrevet en kommentar i denne utgaven av Morgenbladet (se side 16–17). Thorbjørnsrud ønsker at boken skal by opp til en debatt om pressens metodebruk.
– Jeg skulle gjerne sett en diskusjon med bakgrunn i Vær varsom-plakaten, som sier «vær kritisk til bruken av anonyme kilder og vær kritisk til den anonyme kilders motiver». Hvor ble det av? spør hun.
Kritisk til anonyme kilder.
To år har gått siden norsk presse dekket de første varslersakene mot Giske. Arbeiderpartiet konkluderte med at Giske hadde brutt partiets regelverk for seksuell trakassering. Trond Giske måtte gå av som nestleder i partiet.
De aller fleste er enig i at dette ikke hadde skjedd uten metoo-bølgen. Det er mangelen på tydelighet fra journalistene som dekket varslene mot Giske, medieviter Kjersti Thorbjørnsrud mener er oppsiktsvekkende–g hun er ikke nådig i kritikken mot journalisters bruk av anonyme kilder.
– Vi vet at det var kontinuerlige lekkasjer, men vi vet ikke hvem det var som kom med lekkasjene. Og pressen lar bare den biten ligge.
Hun presiserer at hun ikke ønsker å ta parti i saken, og at Njies bok tydelig kan leses som en kommentar i fortellingen om maktkampen i Arbeiderpartiet. Likevel mener hun at det er helt avgjørende for god journalistikk at alle historier blir møtt med samme kritiske blikk, mener hun.
– Jeg er enig med Njie og Åsa Lindborg når de sier at også varslernes historier må tåle motbør.
Det er ingen som har lyst til være den som gjør at kvinner som deler enkeltopplevelser skal få det verre.
— Kjersti Thorbjørnsrud, medieviter
Nyhetskampen.
I boken forteller Haddy Njie om det massive medietrykket, og hvordan det var å oppleve stadige nyhetsoppdateringer på nettet. Mediene ville være først ute med det nyeste. Thorbjørnsrud forteller at dette kan ha ført til at journalister skjøv metoo foran seg for å vinne nyhetskampen.
– Når pressen slår opp nye varsler, handler det åpenbart ikke bare om å støtte metoo-bevegelsen, men å vinne konkurransen om å være nyhetsledende. Anonyme kilder i partiene sitter på sin side med et uimotståelig agn når de lekker informasjon om disse varslene, mener hun.
– Det er veldig enkelt å si at disse sakene handler om metoo, men tjener det egentlig sårbare varslere å bli førstesidestoff i et nyhetskappløp? spør Thorbjørnsrud.
Ingen nye bevis.
– Det er veldig viktig at norske journalister ikke blir redde for å dekke slike saker fordi det er blitt gjort noen feil, sier Jens Kihl, kommentator i Bergens Tidende, og nevner VGs dekning av dansevideoen på Bar Vulkan som et eksempel.
I kommentaren «Ei blytung bør for varslarne» i Bergens Tidende 7. oktober, skriver Kihl om boken til Njie.
– Hun går langt i å stemple varslene som løgn, uten å komme med nye bevis, sier han.
Line Oma og Sunniva Andreassen, to av varslerne i Giske-saken, har etter bokutgivelsen kritisert Njies fremstilling av prosessen og virkeligheten. Når det kommer til pressedekningen av metoo, beskriver Kihl den som svært god og viktig, men at han sitter igjen med en lærdom: de politiske journalistenes håndtering av uprofesjonelle kilder.
– Vi som dekker politikk bør ha lært om hvordan vi snakker med kilder som ikke er politikere, og at vi forstår hva slags kilder dette er, sier han.
– Bør politiske journalister fortsette å dekke metoo?
– Det er jeg ikke i tvil om. Sofie-saken er jo bare én sak. VG har stått for enormt viktig journalistikk.
Kihl sier likevel at han, som pressemann, lærte noe viktig av boken.
– Det gjør inntrykk å lese når mennesker må stå i et slikt medietrykk, spesielt som en journalist som har skrevet om metoo og Giske.
Journalistens metode.
– Jeg tror at metoo og det å passe på å være på offerets side, det er en posisjon som er lettere å ta. Det er ingen som har lyst til være den som gjør at kvinner som deler enkeltopplevelser skal få det verre, sier Thorbjørnsrud.
Thorbjørnsrud legger til at dette kan kobles opp til hvordan politiske journalister alltid har jobbet.
– De er interessert i maktkamp og splid. Dette avdekker de ved bruk av anonyme kilder, noe som gir dem status. De fortsetter i det sporet med metoo, sier hun.
Morgenbladet har vært i kontakt med Haddy Njie og varslerne. De ønsker ikke å kommentere saken.