Annonse
00:00 - 04. oktober 2019

Mao, m.a.o.

Annonse

Ett land, to vidt forskjellige nasjonaldagsfeiringer. 1. oktober var det 70 år siden bondesønnen Mao Zedong stilte seg opp foran et par hundre tusen landsmenn og erklærte opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Tirsdag denne uken sto en av hans mest markante etterfølgere, president Xi Jinping, på den samme plassen, iført Mao-drakt. Også språkdrakten kunne til forveksling minne om Maos, der Kinas president hilste til sine «kamerater». 15 000 soldater, 160 fly og helikoptre og over 500 våpensystemer, deriblant det siste i missilserien Dongfeng, deltok i fesjået. Maktoppvisningen varte i 80 minutter, og innbefattet også en åtte minutter lang tale fra Xi Jinping selv. Språket var kraftfullt, og Xi gjorde ikke noe forsøk på å skjule stormaktsambisjonene. Ingen kan stoppe Kinas fremmarsj, ingen kan rokke ved denne nasjonens storhet, lød budskapet fra Xi mens han så store portretter av seg selv passere foran øynene.

Kontrastene på denne dagen kunne ikke vært større. Der hvor arrangementet på Den himmelske freds plass var gjenstand for en stram regi og et paranoid sikkerhetsoppbud, hersket det anarki i Hongkongs gater. Opprørspoliti skjøt for første gang med skarpt mot demonstrantene og en 18-åring ble skadd. De brukte tåregass og vannkanoner for å stanse et opprør de ikke har klart å tøyle på tre måneder.

Slik kan man si at Hongkongs demokratiforkjempere og Kina-motstandere lyktes med å endre historiefortellingen om 70-årsjubileet. Dagen vil bli vel så mye husket for dem som sto opp mot kommuniststyret, ikke dem som feiret det. Denne sommeren og høsten har demonstrantene lyktes med å blottstille Xi Jinpings svakheter. Både Hongkong, men også handelskrigen mot USA, representerer utfordringer der det ikke hjelper å være en autoritær ettpartistat eller en «allmektig» leder. Det finnes ikke én enkelt løsning, og situasjonen avhenger av motpartens neste trekk.

Mye har vært skrevet om Xis maktkonsentrasjon siden han kom til makten i 2012. Det er ikke uten grunn at han omtales som den mektigste siden Mao og reformherren Deng Xiaoping. Xi har fått skrevet sine egne tanker inn i grunnloven. Han har fått den endret slik at han kan bli sittende på livstid. Han har opprettet såkalte ledelsesgrupper som styres av ham, og som fungerer på siden av det etablerte partibyråkratiet. Disse organene utarbeider og koordinerer politikken innenfor avgjørende områder som reform, finans, utenriks og cybersikkerhet. I tillegg har han også gjort seg til sjef for fellesoperativt hovedkvarter, en slags commander-in-chief. Potensielle politiske rivaler er tatt med i dragsuget av en omfattende antikorrupsjonskampanje.

Med denne posisjoneringen har Xi rustet seg til å nå alle de målene han og Kommunistpartiet har staket ut frem til neste store milepæl, hundreårsjubileet i 1949. I løpet av 2020 skal de ha utryddet ekstrem fattigdom. I løpet av 2025 skal de bli en ledende industrinasjon. I 2049 – å ha forynget den kinesiske nasjonen. Det er hans store visjon, slik den er utdypet i hans snaut 500 sider lange bok. Men disse grepene gjør ham også sårbar. Når så mye sentreres rundt ham, ikke partiet, har han heller ingen andre å skylde på dersom reformene og politikken svikter.

Da er det til gjengjeld godt å ha forankret sin posisjon i en solid personkult bygget over samme lest som Maos. Da den gamle formannen talte til folket 1. oktober 1949, kom han dit som en feltherre som hadde ledet kommunistene til seier gjennom en lang og blodig borgerkrig. Xi Jinping forlot den samme plassen, stående i en limousin. Han skal lede Kina gjennom en handelskrig og gryende stormaktskonflikt med USA.

SHS

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse