Annonse
13:54 - 09. oktober 2019

Europa går kanskje ikke i hundene likevel, skriver Sten Inge Jørgensen.

«Hvis du synes brexit virker umulig, her er de andre potensielle EU-krisene», skrev Morgenbladet i forrige ukes hovedsak. Men ingen grunn til panikk. I realiteten er Europa i en vesentlig bedre forfatning enn for et år siden.

Statsminister og sosialistpartiets kandidat Antonio Costa jubler etter de første resultatene kom under valget sist søndag. Foto: Jon Nazca / Reuters / NTB Scanpix
Annonse

Det var nok ikke mange som fikk med seg at ytre-høyre-partiet Chega bare fikk 1.3 prosent av stemmene i søndagens portugisiske parlamentsvalg, mens sentrum-venstre (Sosialistene) forsterket sin stilling som landets største parti. Sistnevnte gikk endog til valg på en anti-populistisk plattform med budskap om budsjettdisiplin, og ble det femte i rekken av sosialdemokratiske partier i Europa som har beholdt makten eller økt sin oppslutning i de siste nasjonale valgene.

I Italia brøt nylig den populist-nasjonalistiske alliansen mellom Femstjernersbevegelsen og Lega sammen. Førstnevnte har nå funnet sammen med sosialdemokratene nasjonalt, og forøker å innynde seg i den grønne gruppen i Europaparlamentet.

I Østerrike kollapset regjeringssamarbeidet mellom de konservative og det ytterliggående Frihetspartiet i mai. Nyvalget i slutten av september viste at ytre-høyre falt kraftig til bare 16 prosents oppslutning, og de konservatives favoritt som ny alliansepartner er nettopp De grønne.

Han tok neppe munnen for full, Latvias statsminister Krišjānis Kariņš, da han i et ferskt intervju med Politico oppfordret sine konservative kolleger rundt om i Europa til å reorientere seg mot De grønne. Gravitasjonssentrum endrer seg, pendelen peker nå mer mot sentrum, fremholdt han.

Trenden ble tydelig i valget i Europaparlamentsvalget i mai, da grønne og liberale politikere hadde vesentlig større fremgang enn ytre høyre.

Skiftet omsettes dessuten i praktisk politikk. Denne uken ble Estland det 25. EU-landet som forpliktet seg til å bli karbonnøytralt innen 2050. Selv om klima fortsatt er et politisk polariserende felt, står det klimavennlige flertallet overlegent sterkere enn sine motstandere.

Vi står midt i en politisk oppbruddstid

Ingen har foreløpig lansert en fellesbetegnelse på den nye politiske utviklingen, men narrativet om at ytterliggående og populistiske krefter er i ferd med å overta Europa, ber om avløsning.

Først bør vi kanskje tenke litt over hvilken nytte vi egentlig har av et samlende narrativ. Det gamle, som vektla populisters og nasjonalisters fremmarsj, var så generaliserende at det ble misvisende. I realiteten var det så store forskjeller på disse partienes profiler i hvert enkelt land at det var svært vanskelig å sammenlikne dem med hverandre. Vi så også hvordan slike partiers forsøk på å samordne seg i Europa, havarerte. 

Å kalle det som skjer «Fra brunt til grønt» er kleint på så mange vis. Selv om De grønne fremstår som en langt mer ensartet politisk bevegelse enn nasjonalistene, er det stor forskjell mellom land på hvor stort gjennomslag den har, og de «brune» kreftene er langt fra nøytralisert. 

Formuleringer av typen «Politisk normalisering» eller «Establishmentets tilbakekomst» er heller ikke å anbefale. Det er få tegn til at de gamle statsbærende partiene, sosialdemokrater og konservative, er i ferd med å reetablere seg.

Vi står midt i en politisk oppbruddstid, hvor de er avhengige av stadig bredere allianser for å kunne ha en hånd på rattet. 

Mer fornuftig enn å lete etter en ny merkelapp, er det kanskje å tillate seg en smule optimisme. Europa går kanskje ikke i hundene likevel.  

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse