Demokratiets grushaug

Budapest er en by laget for å føle at menneskene er små og staten stor. Å gå gjennom den for første gang er en overveldende opplevelse. Hvor du snur deg på gaten, nærmest ramler byggene ned over deg: Store steinpalasser, nybygde glasshus, kupler, spir. Hver eneste romersøyle er litt tykkere enn andre steder. Praha, Bratislava og København, det føles som leketøysbyer til sammenligning. Oslo? Har vi virkelig bystatus? Og så, en liten lysning i skogen av rytterstatuer og søyler: En uteservering ved elven, en gammel verkstedshall i tegelsten med Bang & Olufsen-skilt over inngangen. Inne finner vi kafé Hygge, der studentene fra universitetet på andre siden av gaten sipper filterkaffe og knastrer på laptoper. Vår leting etter dem i den ungarske middelklassen som støtter Ungarns statsminister Viktor Orbán har, via-venners-venner, ført oss hit. Til disse kafégjestene som er selve bildet på den urbane-kosmopolitiske-europeiske-utdanningskultureliten.

Doktogradstipendiaten vi møter, ber om at vi ikke bruker navnet hennes. Hun åpner med å si at det er ting hun er skeptisk til med dagens regjering under Orbán. Innvandringsretorikken er for hard og tar for mye plass. Men likevel, opposisjonen er udugelig, det er rett og slett ikke noen andre partier som virker styringsdyktige.

Europarådet er blant dem som er bekymret for pressefriheten i landet, ettersom både stats-tv og private medier i stadig større grad kontrolleres av regjeringen eller dens tilhengere. Men stipendiaten i statsvitenskap ser det annerledes: Folk skjønner at stats-tv gir myndighetenes perspektiv, vil de høre noe annet går de andre steder, den største nettavisen er opposisjonell.