Annonse
11:10 - 31. oktober 2019

Adventsavklaringen

Statsminister Boris Johnson får viljen sin – ikke om å ta Storbritannia ut av EU 31. oktober, men om å holde valg. Slik skal han bryte opp den fastlåste maktkampen han står oppe i, og forhåpentligvis få et tydelig mandat. Er velgerne med på det?

Siste dag med gjengen: Ordstyrer John Bercrow kom med en personlig takk for seg i det britiske Underhuset onsdag 30 oktober, dagen før han gikk av. På tampen av Bercrows tid i ordstyrerstolen stemte politikerne ja til statsminister Boris Johnsons forslag om nyvalg 12. desember. Pressefoto fra Underhuset: Jessica Taylor / Afp / NTB scanpix
Annonse

Lys vil være tent i hus og hytter gjennom lussinatta denne gangen, i det minste hos de skandinaver som fortsatt fester lit til Storbritannias representative demokrati. Torsdag 12. desember blir det parlamentsvalg. I halvmørket morgenen etter vil en ny parlamentarisk situasjon tre frem i London mens vi samles om bakverk og barneprosesjoner.

Tre og et halvt år med brexit-politikk har gitt inflasjon i begrepet historisk. Så mye har funnet sted som savner sidestykke og presedens. Nå kommer en ny begivenhet som vitner om upløyd mark. Sist britene holdt valg i desember var i 1923. Fra og med 1979-valget er det kun daværende statsminister John Major i 1997 som har valgt å bryte med idealet om et forsommervalg.

Valget denne gang kommer som en lenge varslet avklaring. Det vil si, statsminister Boris Johnson har lenge ønsket seg nyvalg. Spørsmålet har vært hvordan han skulle få tilstrekkelig støtte i Underhuset til å gjennomføre det. Johnson tiltrådte som statsminister i juli, uten å ha stått til valg for embetet hos andre enn partiets egne medlemmer. For tolv år siden, da den daværende Labour-regjeringen byttet statsminister midt i en valgperiode, kritiserte Johnson det han kalte en palassrevolusjon. Landets statsminister bør da stille til valg for å kalle seg en folkevalgt leder?

Nå var han selv i samme rollen. Og i motsetning til hva som var tilfellet for Gordon Brown den gang i 2007, trengte Johnson også et nyvalg. Det konservative partiet har regjert med mindretall i Underhuset siden forrige valg i 2017. Johnson har dessuten sett parlamentarikere skalle av fra partiet som en konsekvens av sin egen bulldosertaktikk. Og det nordirske DUP, regjeringens støtteparti, har hverken vært store nok eller lojale nok til å kompensere. Siden tidlig i september, da Johnson ekskluderte 21 av sine egne parlamentarikere, har han i realiteten vært opposisjonens gissel i 10 Downing Street.

Bakgrunnen for eksklusjonen var at de 21 støttet et lovforslag om å utelukke muligheten for en hard brexit. Dersom Johnson ikke kunne få en avtale fremforhandlet med Brussel og godkjent av Parlamentet i tide, ville loven binde ham til å be om enda en utsettelse til 31. januar.

Vedtaket vitnet om et «parlamentsregjereri» som selv norske mindretallsregjeringer på 1990-tallet ville funnet bekymringsverdig. I oktober evnet Johnson likevel å forhandle frem et avtaleutkast som kastet vrak på en del tidligere lovnader, men som likevel ville gjort det mulig å lande brexit til den magiske datoen 31. oktober. Men Underhuset satte foten ned. Det var for lite tid til å gå gjennom avtalen i detalj, først og fremst fordi den også måtte implementeres i den omfangsrike utmeldingsloven som først ble presentert nå.

Johnson kunne igjen beskylde Underhuset for sabotasje, mens de på sin side kunne vise til en statsminister som har brukt tiden på å så splid og mistillit i stedet for dialog.

Brexit er blitt en veritabel hengemyr, kjennetegnet av beslutningsudyktighet og av virkemidler som tøyer konstitusjonelle prinsipper. Forholdet mellom utøvende og lovgivende makt har gått fra parlamentarisk ansvarliggjøring til åpen konfrontasjon. Fra et slikt perspektiv er det en lettelse at det nå skal holdes valg, for å få kortene stokket og delt ut på ny og samtidig tilføre en legitimitet til den politiske prosessen. I britisk tradisjon er da nyvalg også den vanlige utveien fra en fastlåst politisk situasjon.

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk. 

I Morgenbladet følger han brexit gjennom regelmessige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses på morgenbladet.no.

Men skal velgerne i desembermørket gi svar til spørsmålet «hva ønsker dere nå?» har de en vanskelig oppgave foran seg. I brexit-spørsmålet får de en hel portefølje av standpunkter å ta stilling til. De konservative ønsker å fullføre utmeldingen med det samme, på grunnlag av den foreliggende avtalen. Labour driver akrobatiske øvelser mellom dem som vil bli og dem som vil ut (eller mener å representere folk som vil ut). Kompromisset ser ut til å bli en mild og rask reforhandling med EU etterfulgt av en ny folkeavstemning. Planen virker ikke realistisk, men har plassert seg som en slags midtposisjon. For på motsatt ytterkant står tredjepartiet Liberaldemokratene med en utvetydig Remain-strategi: Brexit bør reverseres, og gjerne uten noen folkeavstemning for å få det til.

Johnson vil spille kortet merket med sterkt lederskap i møte med ødeleggende opposisjon. Han vil gjøre sitt beste for å fange velgergrupper som samlet seg under nei-sidens faner ved folkeavstemningen i 2016. Slik vil han skape et nytt velgergrunnlag for partiet, sterkere forankret i Labours gamle omland nordover i England. Liberaldemokratene tar sikte på å vinne terreng fra de konservative i sør.

Og Labour, som har falt betraktelig på meningsmålingene i løpet av det siste året, vil forsøke det meste samtidig. Ved forrige valg lyktes det mot vanskelige odds å gjøre debatten til et spørsmål om kollektiv velferd og sosial utjevning. Resultatet var en eventyrlig vekst i oppslutning, aller mest blant unge og i byene. En slik Fugl Føniks-strategi blir vanskeligere denne gang, ikke minst på grunn av en partileder som har sunket ned i kontroverser internt og som har manglet evne til å skjære gjennom i saker som splitter partiet.

Konservativ valgseier, med andre ord, basert på en veritabel omdreining i hvem som er sterke hvor? Meningsmålingene på vei inn i valgkampen kan tyde på det. Men så mye driver for vær og vind blant velgerne at de som sier seg sikre på utfallet, farer med løgn. De konservative er selv truet av Nigel Farage og brexit-partiet som lurer i kulissene. Og partiet vil trenge et flertall alene, stilt overfor en hel liten flora av opposisjonspartier med ulike agendaer, men med tory- og brexit-kritikk som fellesnevner.

Dersom denne alternative flokken skal regjere, får den sine egne utfordringer å bakse med. Regjeringskoalisjoner er ikke noe britiske partier praktiserer med øvet hånd. Mellom Labour, Liberaldemokratene og skotske nasjonalister råder det også en rad intense politiske og personlige motsetninger som vil gjøre det vanskelig å enes om selv et forpliktende parlamentarisk samarbeid.

De skotske nasjonalistene kommer til å gjøre et brakvalg, det ser ut som en av de få sikre spådommene halvannen måned før valget. Vil de bruke en slik suksess som mandat for en ny folkeavstemning, har de vinden i ryggen. Den folkeavstemningen vil imidlertid handle om skotsk selvstendighet, ikke om Storbritannias EU-medlemskap. På vei ut av Den europeiske union har det politiske systemet i London sin fulle hyre med å holde skjøtene samlet i sin egen union – den britiske.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse