Annonse
12:40 - 13. september 2019

Hva skjer med båtmigrantene nå når Italia har fått en ny regjering?

Det norske skipet Ocean Viking får æren av å finne det ut, skriver Simen Ekern.

Flyktninger om bord i det norske skipet Ocean Viking. Foto: Hannah Wallace Bowman/AP/NTB scanpix
Annonse

Sist søndag ble 50 mennesker hentet om bord i Ocean Viking. Natt til tirsdag denne uken fikk ytterligere 34 mennesker plass på det norskregistrerte fartøyet, etter at de først var blitt plukket opp fra bølgene av en tysk seilbåt. Hadde Matteo Salvini fortsatt vært innenriksminister, vet vi omtrent hva som ville ha skjedd i de påfølgende dagene. Han ville ha snakket om det absurde i at «vikinger fra nord» blander seg inn i Italias håndtering av migranter og flyktninger. («Hva blir det neste? At Asterix kommer hit også?», som han formulerte det da båten som styres av Leger Uten Grenser og SOS Méditerranée dukket opp på radaren hans i sommer.) Han ville kanskje gjentatt at «festen er over», som han sa da han stengte landets havner for utenlandske hjelpefartøy. Antagelig ville han minnet om straffen som venter den som nektet å følge innenriksministerens befalinger: Bøter opp mot 500 000 kroner for å komme inn i italiensk farvann med mennesker på jakt etter en trygg havn.

Etter årets mest spektakulære politiske selvmål, er det imidlertid ikke Matteo Salvini som styrer innvandringspolitikken i Italia lenger. På kort tid har han gått fra å være den mektigste ministeren i Italia til å bli en sint demonstrant på utsiden av parlamentet. Sammen med Giorgia Meloni fra ytre høyre-partiet Italias brødre, forsøkte Salvini på mandag å mane tilhengerne til kamp mot den nye samlingsregjeringen. Han kan komme til å vokse seg sterk i opposisjon, i tråd med populist-erfaringene fra andre europeiske land. Likevel aner man at avmakt er den mest presise beskrivelsen av Salvini akkurat nå. Å komme i posisjon er avgjørende for politikere i alle land, naturligvis, men iblant kan man få følelsen av at det teller enda mer i Italia enn andre steder. Ideologi er viktig, men de ekstremt pragmatiske manøvrene for å få makt til å gjennomføre saker – og til å holde på makten – er enda viktigere. Salvini doblet oppslutningen på meningsmålingene mens han satt i regjering. Nå står Salvini på utsiden når statsbudsjettet skal vedtas i høst. Han er satt på sidelinjen i det svært viktige spillet om hvem som skal bli landets neste president, en posisjon som er blitt stadig viktigere, jo skjørere regjeringene i landet ser ut til å være. Og han skal heller ikke fronte landets innvandringspolitikk, den suverent viktigste for hans politiske suksess, selv om «innvandring» først dukker opp på femte eller sjette plass når Italias innbyggere blir bedt om å nevne sakene som opptar dem mest.

Immigrasjonspolitikken er det Luciana Lamorgese som skal ta seg av nå, en 69 år gammel superbyråkrat med migrasjon som spesialfelt. Allerede i utgangspunktet er det en enorm omveltning og et signal om en avpolitisering av et brennbart tema. Migrasjonen skal håndteres, ikke brukes som skremmebilde og velgermagnet ved folkemøter på Italias piazzaer og strender. Men hva betyr det i praksis? Vel, en endring i måten man snakker om migrasjon på, kan faktisk være en viktig – og konkret – endring. Den nye regjeringen jobber ut fra en idé om at en ny tone kan endre samtalene med de andre EU-landene også: Det langsiktige målet er en reforhandling av Dublin-regelverket, for å forhindre at Italia blir sittende igjen med alle som blir reddet i land. Det kortsiktige målet er forpliktende løfter om fordeling, for å forhindre at hver eneste redningsaksjon blir en dramatisk humanitær og politisk krise. Det målet kan være nærmere enn mange har trodd. Den nye italienske regjeringen fremmet igjen krav om mer forutsigbar støtte fra landene ellers i Europa i samtaler med Europakommisjonens nye president Ursula von der Leyen tidligere denne uken. Men forhandlingene har pågått lenge, og onsdag meldte italienske medier at en foreløpig avtale er rett rundt hjørnet, klar til å formaliseres på et møte på Malta 23. september.

Tanken er at Italia skal åpne havnene igjen. Til gjengjeld skal et omfordelingsprogram sørge for at andre EU-land, som Frankrike, Tyskland og Spania, overtar ansvaret for menneskene som er reddet innen en måned. Hvor stor andel av flyktningene som skal fordeles til hvilket land virker foreløpig ikke klart. Her kan det bli spesielt interessant å se om avtalen får noen innvirkning på norske myndigheters følelse av ansvar for norskregistrerte båter som Ocean Viking. Her kunne det vært interessant å se om avtalen får noen innvirkning på norske myndigheters følelse av ansvar for norskregistrerte båter som Ocean Viking, men på spørsmål fra Morgenbladet fredag denne uken, var svaret fra justis- og innvandringsminister Jøran Kallmyr klart: «Norge vil ikke være med på ad-hoc løsninger», skriver ministeren i en e-post. «Det er en samlet regjering som har meddelt både italienske og franske myndigheter om at vi ikke kommer til å bidra i denne situasjonen. Vi har hele tiden vært tydelige på at det er Leger Uten Grenser og SOS Méditerranée som har skapt denne situasjonen», skriver Kallmyr videre.

Ocean Viking kan gi en pekepinn på hvor raskt den nye italienske regjeringen vil skifte kurs. Innad i sentrum-venstrepartiet PD, som nå sitter i regjering, er det mange som krever en umiddelbar endring i de stengte havners politikk. Senatoren Andrea Marcucci formulerte det slik, på spørsmål fra Morgenbladet, tidligere denne uken: «For Salvini var det et mål å nekte skipene adgang til Italia, for å skape medieoppmerksomhet om den harde linjen hans. Vi mener det er uansvarlig å bruke mennesker på denne måten i et politisk spill». Det er vanskelig å se for seg at Salvinis omstridte «sikkerhetsdekret», som kritikerne kaller et åpenbart brudd på internasjonale konvensjoner, vil overleve særlig lenge under den nye regjeringen. Samtidig er Italias nye makthavere åpenbart nervøse for å gi Salvini raske gratispoenger i sin nye opposisjonstilværelse. Håpet nå retter seg mot avtalen med de andre europeiske landene – og mot værgudene. Høststormer og kaldere vær gir vanligvis færre ankomster. Det kan gi regjeringen pusterom til å legge planer for en migrasjonspolitikk som faktisk virker, også på lang sikt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse