Kommentar

Grandes tid er over, skriver Sten Inge Jørgensen.

Mens liberale, progressive sentrumspartier vinner frem i de fleste europeiske land, synker oppslutningen om norske Venstre. Hvis man skal identifisere forskjellene mellom disse partiene og Venstre, og det er særlig to forhold som utmerker seg.

1. Danske Radikale Venstre, De grønne i Tyskland og Macrons En Marche! er alle genuine sentrumspartier, i den forstand at de også er åpne for samarbeid til venstre, og da særlig med sosialdemokrater.

2. De samme partiene har inntatt posisjonen som de mest EU-vennlige i sine lands partiflora. En kosmopolitisk grunnholdning paret med europeisk identitet og en pragmatisk innstilt overbevisning om at vår tids største utfordringer ikke kan løses av nasjonalstater alene.

Mange av Venstres velgere og tillitsvalgte har lenge ønsket seg at partiet skal komme på linje med sine europeiske brødre i begge disse standpunktene, men Trine Skei Grande har vært en bremsekloss. Hun har avvist et samarbeid med Arbeiderpartiet, og gitt uttrykk for at hun tror Venstre har mer å hente i en koalisjon med Fremskrittspartiet.

Trine Skei Grande er også en relativt enslig svale i Venstres sentralstyre som EU-motstander. Hun har åpenbart erkjent at mye taler for at neste landsmøte vil lande på et ja-standpunkt, og begynt å dreie retorikken deretter, men fremstår uten troverdighet. Grande synes å tro at det holder å bli en høylytt forsvarer av EØS-avtalen – en husmannskontrakt som ingen progressiv politiker noe sted i Europa ville tatt i med en ildtang.

Venstres problemer stikker selvfølgelig dypere enn at Trine Skei Grande fremstår i utakt med sterke krefter i partiet, og det er vel ingen som tror at et lederskifte er saliggjørende i seg selv. Nettopp det at Grande har overlevd så lenge som leder, vitner om et parti som er splittet internt, som sliter med å finne et samlende prosjekt. At sosialliberale partier har suksess i andre europeisk land er heller ingen garanti for at de vil ha det i Norge.

Men den synkende oppslutningen og den indre striden innebærer uansett at Venstre må utsette seg for en grundig selvransakelse, og lite taler for at Grande kan identifiseres med noe fremtidsrettet.

Da hun i Dagbladet i 2017 skulle forklare hvorfor hun takket nei til et frieri fra Arbeiderpartiet, viste hun til at det ville være lettere å få gjennomslag til høyre for kjernesaker som bedre barnehagedekning, mer til de fattigste barna, klima og en human asylpolitikk. Fakta på bakken taler vel heller for at hun burde vært i en koalisjon som innbefattet SV dersom dette var så viktig, – og hvor mange velgere Venstre har mistet på Frp-samarbeidet må fåglarne vite.

Grandes desperate forsøk på å fremstå som en nyfrelst internasjonalist, er tilspisset ved at hun nå utnevner Senterpartiet som representant for farlige, proteksjonistiske, mørke krefter. Dette er en særdeles uhensiktsmessig strategi, gitt at en stor del av partiet er forankret i distrikts-Norge og fortsatt ønsket å ha et bredt fotfeste der. Den EU-skepsisen Senterpartiet produserer og vegeterer på kan ikke møtes med frykt og avsky. Vi snakker her om velgere som skal vinnes tilbake med dialog, som skal overbevises om at det er i deres interesse at Norge er med og bestemmer hvordan fremtidens Europa, innbefattet de tunge internasjonale strukturene som former vårt eget samfunn, ser ut.

Mer fra Kommentar