Valgkampene preges av at lokalpolitikerne er amatører, mens kommunene de skal styre er proffe, skriver Aslak Bonde.

I alle lokalvalg er oppfordringen til pressen den samme: Glem rikspolitikerne, kom dere ut i landet og rapporter om alle de valgkampene der det faktisk avgjøres hvem som skal styre kommuner og regioner i de neste fire årene. Og det er mye spennende der ute: Beinharde konflikter om veier og skolebygg, påstander om maktarroganse og korrupsjon, og tøffe oppgjør om eiendomsskatt og private velferdstilbydere.

Likevel. De aller fleste valgkampfeidene i kommunene er preget av uklare skillelinjer, kollegialitet mellom de ulike partienes representanter og ikke minst: avmakt. Det finnes ikke den kommune hvor ikke budsjettrammene oppleves som for stramme. Politikere i alle partier vil så gjerne styrke grunnbemanningen på sykehjem og i barnehage, de synes det er ekstremt viktig å gi litt mer penger til alt som kan forebygge sykdom og utenforskap. De vet jo at litt ekstra satsing på forebygging i dag kan gi store innsparinger for kommunen mange år frem i tid. Men de får det ikke til. Rådmannen har sagt at et valgkampløfte i dag må finansieres med kutt i noe annet når budsjettet skal salderes etter valget.

Da er det vel slik. Lokalpolitikere flest er amatører. De har hverken tid eller kunnskap nok til å stille mer enn forsiktige spørsmål om de økonomiske beregningene som er gjort av administrasjonen. Amatørbegrepet er i mange sammenhenger negativt ladet, men i denne sammenheng dreier det seg utelukkende om at politikk for de fleste ikke er en profesjon. De har andre jobber og driver med politikk på fritiden.