Kommentar

Norsk hasjdebatt har et skole(leder)problem, skriver Markus Slettholm.

«Politiet er klare på at vi ønsker en rusfri skole, at barn og unge skal slippe å forholde seg til rus på skolen». Seksjonssjef Kristin Elnæs i Politidirektoratet er i gårsdagens utgave av Morgenbladet klar på at Unge Venstres valgkampmateriell: Jakkemerker, klistremerker og nedtrekk-plakater med påskriften «legalize it» over en hånd som holder en rullesigarett (presumptivt iblandet cannabis) – innebærer at Norges elever eksponeres for den store, stygge ulven: «narkotika».

Saken ville selvsagt stått i et helt annet lys om Unge Venstre faktisk hadde delt ut cannabis på skolene – slik man kan forledes til å tro når Elnæs skiller mellom å «forholde» (?) seg til rus og en rusfri skole på den ene siden og det å snakke om ruspolitikk på den annen. For det er faktisk ikke slik at det bare er dem som vil ruse seg i fred som deler legaliserings-ønsket (selv om det sikkert er mange av dem også), men også vi som ser med stor bekymring på konsekvensene av forbudslinjen.

På Facebook forteller August Simonsen, leder i Bergen Unge Venstre, om en rektor på en skoledebatt som gjentatte ganger snudde plakatene deres og som til alt overmål fratok Simonsen mikrofonen da han begynte å snakke om hvordan den norske forbudslinjen fører til uregulerte og illegale markeder. «Da jeg foreslo at vi bør få salget inn i ordnede former gjennom legalisering ble jeg stoppet og fysisk fratatt mikrofonen», skriver han.

Om dette hadde vært et enkelttilfelle, kunne man avskrevet det som en skoleleder med overtenning. Men historiene er den siste uken blitt mange – i blant annet Møre og Romsdal, Troms og Trøndelag har skoledebattantene fra Unge Venstre møtt stor motstand fra skoleledelsen. Ifølge NRK har også fylkesutdanningssjef i Vest-Agder, Arly Hauge, sendt ut melding til alle rektorene i fylket for å få stoppet utdelingen av valgkampmateriellet. Det er litt av en måte å utøve ledermakt på. Det er så man nesten ikke tror det man leser.

Først og fremst må man huske at Unge Venstres budskap på ingen måte er outrert: Blant ungdomspartiene er det bare KrFU, AUF og Senterungdommen som ikke vil legalisere – enigheten om at dagens forbudslinje er enda verre enn at noen tar seg en blås i ny og ne strekker seg på tvers av hele det (ungdoms) politiske spekteret. På Stortinget er det nå flertall for å avkriminalisere bruk. Selv om det ikke er det samme som legalisering, er det et helt tydelig skritt i rusliberal retning og med full legalisering og statlige utsalgssteder som trolig endestasjon. De aller fleste amerikanske delstatene som i dag har legalisert, var først innom ulike former for deregulering og avkriminalisering. Ett faktum står seg uansett hva man måtte mene om selve saken: legalisering av cannabis er et helt gjengs og hovedstrøms politisk standpunkt.

Så hvorfor tar skoleledere så alvorlig på Unge Venstres legaliseringskampanje? En del av forklaringen er å finne i fylkesutdanningssjef Arly Hauges ordvalg: «Vi bruker mye tid på å forebygge bruk av narkotika blant elever.» Den pinlig upresise sekkebetegnelsen «narkotika» fortsetter altså å stikke kjepper i hjulene for norsk rusdebatt. Begrepet rommer i dag alle rusmidler som av mer eller mindre tilfeldige historiske og politiske årsaker har havnet på statens forbudsliste: Her finner vi alt fra heroin og kokain til cannabis, MDMA og khat – stoffer som har lite med hverandre å gjøre utover sin juridiske status. Alle stoffene har skadevirkninger (sosiale, økonomiske og fysiske), men de spriker stort i hvordan og i hvor stor grad de slår ut.

En gjennomgangstone i kritikken fra skolene har vært at Unge Venstres «legalize it»-kampanje (det hadde vært noe helt annet om de skrev «smoke it up», for eksempel) oppfordrer til bruk – altså lovbrudd. Men da må man også spørre seg: Oppfordres det også til å bryte loven når politikere argumenterer for å sette opp fartsgrensene på motorveiene eller når de vil åpne for statlige bordeller? Neppe. På samme måte som at politikere sier de vil gi deg muligheten til å kjøre fortere eller kjøpe sex heller enn at man skal gjøre det, reklamerer Unge Venstre for et politisk standpunkt vedrørende en helt konkret lovendring. Så kan man selvsagt være uenig i statlige bordeller, økte fartsgrenser eller legalisert cannabis, men debatten må i alle fall ha et minimum av saklighet.

Rektor ved Tingvoll skole i Møre og Romsdal, Øystein Bråthen, viser poenget i all sin absurditet i et intervju med Filter Nyheter. Rektor Bråthen beskriver (muligens ubevisst) all politisk debatts hovedmål, i alle fall om man bytter ut de siste to ordene med et hvilket som helst annet politikkområde: «Skolen har vært tydelig på at materiale som er brukt i Unge Venstres kampanje fremstår på en slik måte at det kan påvirke ungdommenes adferd og holdninger til narkotiske stoffer.» Det hadde vært ille nok om ungdommene endret holdningene sine til «narkotiske stoffer» (sic.), Gud forby at en holdningsendring skulle skje i regi av skolen.

Bråthen faller også inn i folden med dem som setter likhetstegn mellom holdninger og adferd; mellom politiske standpunkter og det å skulle være en slags misjonerende rusbruker. Det er selvsagt en effektiv måte å kvele diskusjonen på, men samtidig blir norsk rusdebatt nesten umulig å forholde seg til. Ikke minst fordi det blir enda vanskeligere å snakke om de mange alvorlige konsekvensene av forbudslinjen uten å bli tatt for en som bare vil ruse seg i fred: politiressursene som går med til å forfølge brukere, de enorme markedene som styres av tunge kriminelle miljøer og hvordan terskelen for å søke hjelp om man utvikler et problematisk bruksmønster blir enda høyere.

I fjor sommer skrev jeg en kommentar om Unge Høyres noe overraskende landsmøtevedtak om å legalisere cannabis. Vedtaket, som kom i kjølvannet av en bølge av lignende vedtak i andre ungdomspartier, var befriende fordi debatten rundt var så grundig og fri for dogmatisk argumentasjon. Noe hadde skjedd, skrev jeg, for nå var det bred enighet blant morgendagens toppolitikere – fra blodrøde ungsosialister til dyplilla liberalere – om at Norges forbudspolitikk var moden for historiens skraphaug. Det gjorde meg håpefull, og i mitt stille sinn tenkte jeg at premissene var lagt for en fruktbar nasjonal rusdebatt – og at den var nært forestående. Den siste uken har vært en bremser for den gryende optimismen.

Kanskje først og fremst fordi så mange skoleledere – som er høyt utdannet og ofte nyter stor respekt og aktelse i lokalsamfunnet – får noe som minner om moralsk panikk stilt overfor at noen i det hele tatt kan agitere for oppmykning i ruspolitikken. Og at de som har ansvar for skolegangen til landets barn, argumenterer mot et helt gjengs politisk budskap med at opplæringsloven sier at skolen skal sørge for at «elevene ikke blir utsatt for reklame (…) som i stor grad kan påvirke holdninger, adferd eller verdier», og at de ikke skjønner at dette argumentet faller på sin egen urimelighet om man i det hele tatt tillater skoledebatter. Ved siden av uvitenhet handler deres motstand mot Unge Venstres pamfletter, jakkemerker og plakater om ideologiske skylapper og en tanke om at «narkotika, æsj, nei, det er jo ikke særlig bra, er det vel?» Og den grunnholdningen, som stopper all rusdebatt allerede i startgropen, er de ikke alene om – dessverre.

Denne uken viser at det er veldig lenge til Norge er klar for den endringen i ruspolitikk som nå brer om seg i stadig flere land på kontinentet og over dammen. Historiebøkene er smekkfulle av motstand som ikke har tålt tidens tann særlig godt, det være seg kvinnelige prester, allmenn stemmerett eller homofili. Med tiden vil oppmykning av ruspolitikken komme på den listen, men det tar tilsynelatende lang tid. Veldig lang tid.

Mer fra Kommentar