Annonse
07:55 - 09. august 2019

Kjenn dine privilegier

Foto: Rigmor Dahl / Delphin / Oslo Museum
Annonse

«Hvite mennesker tenker ikke på seg selv som hvite», sier Claudia Rankine i ukens avis. Rankine, verdenskjent poet, som underviser i hvithetsstudier og hvite privilegier, som snart kommer til Litteraturhuset i Oslo for å snakke om hvithet.

Den nye rasismediskusjonen føres med begreper om svarthet og hvithet, og kullkaster hva som tradisjonelt har vært «korrekt» antirasisme. Vi har alltid ønsket å se forbi farge: være fargeblind. Idealet har vært Martin Luther Kings drøm om at folk i fremtiden ikke skulle dømmes «by the color of their skin, but by the content of their character».

Nå oppfordres vi til å se hudfarge. Er det et politisk tilbakeskritt? Eller er noe av ubehaget også knyttet til at hvithet er en farge, og ikke det bakteppet fargede blir synlige mot? Som Rankine siterer Zora Neale Hurston i Medborgar (som kom på Samlaget i fjor): «Jeg føler meg mest farget når jeg blir kastet mot en skarp hvit bakgrunn».

Å slippe å tenke over sin egen hudfarge er et privilegium i seg selv. Hvithet har, i vestlig kultur, vært nøytral, allmenngyldig. En slik selvsagthet gir en mental komfortsone, og det er denne man rystes ut av i dagens rasismediskusjon. Har hvithet noen stor forklaringskraft som samfunnskategori? Det kommer nok an på øyet som ser.

«Hvithet» kan sammenlignes med andre gigakategorier som «heteronormativitet» og «patriarki». De peker på at det er laget en universell menneskestandard, som dermed, gjerne implisitt, definerer kvinner, homofile og svarte som «den andre». Hvite privilegier-bevegelsen peker på at diskriminering ikke er noe som bare skjer i det materielle, i økonomi og arbeidsliv, men i språket, kategoriene vi ordner virkeligheten på. Det kan gi en mer avansert maktavdekking, og være «skritt» mot reell likestilling.

I dag er mange opptatt av å advare mot farene ved denne typen identitetspolitikk, fordi den forsterker polarisering. I USA har hvithet blitt en uttalt kampsak – der er det åpenbart mange hvite som opplever seg som særlig privilegerte.

Målet med å reise denne diskusjonen i Norge må ikke være å importere den amerikanske konflikten. Går det an å erkjenne at hvite privilegier finnes uten å gå i selvforsvar? I Norge har vi ikke en mange hundre år lang slavetid med pisking og henrettelser. Vi har ikke et rettsvesen eller politi som systematisk diskriminerer svarte. Derimot har vi forskning som påviser strukturell rasisme i arbeidslivet, etnisitet slår ut på fattigdomsstatistikken og vi har nabolag som i økende grad er segregerte. Vårt mål må være å få en norsk beskrivelse av virkeligheten, som ikke er farget av det giftige amerikanske klimaet: Hva innebærer norsk hvithet og norsk svarthet. 

Politikk må utformes fellesmenneskelig og bygge på et prinsipp om at alle grupper kan inkluderes og forstå hverandre, altså det motsatte av identitetspolitikk. Men hvis et slikt fellesskap skal bli en realitet må det universelle standardmennesket bli mer «mangfoldig». Eller sagt annerledes: Vi trenger ikke kaste identitetspolitikkens innsikter om diskriminering selv om et identitetspolitisk samfunn aldri kan være målet. 

Selvinnsikt må være på plass i et reelt samhold. Det gjelder uansett hvem man er i verden; kjenn deg selv, kjenn dine privilegier.

LL 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse