Annonse
00:00 - 23. august 2019

Bommen går ned

Annonse

Hvorfor ble akkurat bompenger den skjebnesvangre tuen – som velter regjeringen ut i krise og skaper protestpartier i kommuner over hele landet? Bompengene har til nå klart å betjene motstridende interesser. De har vært en finansieringsmodell for veier, noe Frps velgere har sett verdien i, samtidig som de har vært et miljøtiltak – gitt renere luft og bedre trafikkflyt i byene – noe de andre velgerne har sett verdien av. At ordningen har knyttet sammen disse funksjonene har utgjort noe av dens genialitet, men nå settes de opp mot hverandre.

Siv Jensen gjør nå hva som helst for å knuse bompengepartiene, ikke bare risikerer hun regjeringen, men de fremforhandlede bypakkene som er avgjørende for å få utslippene ned. Slik ser klimafornektelse ut i sine prosaiske detaljer.

Også et annet trekk ved bompenger kan ha gjort saken til valgets game changer. De er blitt et symbol på et paradigmeskifte i klimapolitikken, det som sier at grønn omstilling koster oss forbrukere noe. For selv om Frps svar er helt ubrukelig, er spørsmålet legitimt: Hvem skal ta de største kostnadene for omstillingen? Klimavalget 2019 er, på alle måter, flettet inn i det andre store problemet i vår tid, økende sosiale og økonomiske forskjeller mellom sentrum og periferi.

Bompengeopprøret kan sees som en lokal variant av et internasjonalt politisk fenomen. Det har vært protestbevegelser knyttet til bilavgifter i Bulgaria, Spania, Irland og England og de franske gule vestene startet som en protest mot en økning i drivstoffavgiften. Her samles det altså opp elementer fra en samfunnskonflikt som skjærer gjennom alle vestlige land. Det er ikke vanskelig å se for seg at denne konflikten kan bli dypere, også i Norge. Da kan en uenighet om samferdsel bli til mistillit mot norsk klimapolitikk og klimaforskning og mot samfunnsmodellen generelt. Dit vil ingen.

Derfor må grønn omstilling være rettferdig. I den internasjonale klimadebatten kalles dette just transition – rettferdig omstilling. Begrepet ble opprinnelig brukt av urbefolkningers organisasjoner, folkene som ble hardest rammet av miljøødeleggelsene. Nå er det et hovedmål for fagforeninger internasjonalt, også for LO, i arbeidet med klimaomstilling. Jobbene i fremtiden må være grønne, men de må også finnes, og de må finnes over hele landet. Sentrum-periferi er en grunnleggende akse i en rettferdig omstilling.

For noen måneder siden la opposisjonspartiene Ap, SV, Sp og MDG frem en felles melding om grønn industripolitikk – der et av målene var sosialt utjevning. Det samme bør opposisjonen gjøre for samferdselspolitikken. Partiene har hver for seg allerede samferdselstiltak som er geografisk og sosialt utjevnende. MDG har for eksempel, i likhet med flere av de grønne partiene i Europa, en slags bom-bonus. Den går ut på at inntektene fra klimaavgifter ikke skal finansiere veier men fordeles direkte tilbake til befolkningen på flatt grunnlag slik at de med lavest inntekt får mest utbytte. Slik belønnes grønn adferd samtidig som det er «rettferdig omstilling». Veiprising er et annet etablert forslag. Da vil bilister belønnes for lite kjøring, samtidig som det vil være billigere å kjøre på landet enn i byen, billigere jo mindre utslipp bilen har, også videre.

Denne uken viser at regjeringspartiene er ute av stand til å lage realitetsorientert klimapolitikk. Vi trenger en opposisjonell samferdselspolitikk før vi vet ordet av det. 

LL

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse