Annonse
00:00 - 19. juli 2019

Repparfjorden, avdeling Luna?

Det er opp til hvert enkelt land om deres bedrifter bør få forsøke gruvedrift på månen. – Her trengs det etisk refleksjon, sier FNs verdensrom-sjef.

Et krater fullt av penger? Under månens overflate av sand og stein kan det være mye verdifulle mineraler. Flere selskaper planlegger nå ekspedisjoner til månen for å sjekke om mineralene kan utvinnes. Foto: NASA / GSFC / Arizona State University
Annonse

FNs kontor for verdensromsaker. Tenk, tenk, at noe slikt finnes utenfor Donald Ducks univers! Og de har travle tider om dagen, UNOOSA – på engelsk UN Office for Outer Space Affairs. Ikke bare er det 50 år siden mennesker reiste til månen for første gang. Det er også yrende aktivitet i nåtiden – mange vil ha en bit av verdensrommet. Bokstavelig talt.

Apollo-11-ekspedisjonen, og ekspedisjonene som fulgte, tok med prøver til jorden. For ett viktig spørsmål er hva månen er laget av. Viktig for vitenskapen, så klart, men også for mulig business. Ta for eksempel helium-3: Det er et stoff som knapt finnes på jorden, men som det antageligvis er masse av på månen. Kjernefysikere tror helium-3 kan brukes til å lage en ny type mer effektiv og sikrere kjernekraft. Flere selskaper, som amerikanske Moon Express og japanske Ispace, ønsker alle å lande sonder på månen. De vil ta prøver for å se hva som er der, og om noe av det muligens er utvinnbart.

Men kan hvem som helst bare dra til månen, sope sammen helium-3, og ta det med hit for kjernekrafteksperimenter? Kan vi en dag se opp på et gruveslamdeponi, likt det regjeringen nå tillater i den norske Repparfjorden, i Stillhetens hav på månen?

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse