Annonse
00:00 - 05. juli 2019

Kan DU tegne en hånd?

Annonse

«På akademiet finnes det ikke én professor som kan tegne en hånd», sa Vebjørn Sand til Aftenposten i 1991. Den unge maleren fikk straks Fremskrittspartiets Jan Simonsen på tråden. For er det én sak i kulturen som er garantert å engasjere Frp, er det omsorgen for dem som maler sånn at det ligner. Slik sett holdt den 16-årige maleren William Heimdal liv i en slags kulturtradisjon da han møtte Frps kulturpolitikere på Stortinget i begynnelsen av juni – i selskap med blant andre Sand. Kravet var at ikke-modernister må få flere offentlige utsmykningsoppdrag.

På ett nivå har Sand, Heimdal & co. åpenbart rett: Det er ikke mange malerier i nye, norske skoler og sykehus som minner om for eksempel Oscar Wergelands Eidsvollsmennene i Stortingssalen. Det er heller ingen grunn til å benekte at modernismen er vår tids dominerende estetikk. Kunsthistorisk skolerte som de er, vet de selvfølgelig også at det til enhver tid vanker flest oppdrag på dem som appellerer til den rådende smak, enten pengene forvaltes av keiseren, paven eller Kunst i offentlige rom. Så langt tilbake som vi har skriftlige kilder, er det også godt dokumentert at de som føler seg forsmådd, kaller de andre for kunstmafia, smakspoliti og det som verre er. Også på denne måten står de altså i en rik tradisjon.

Samtidig er det noe som skurrer. For mens figurativistene poserte på Løvebakken, sto folk i kø for å se på figurativt maleri på kunstbiennalen i Venezia, som om ikke annet er et slags koldtbord av nettopp den rådende smak. På forsommeren viste også omtrent annethvert galleri i Oslo figurativt maleri. En liten begrepsavklaring er altså på sin plass. Figurativt maleri er å male en hest så det ser ut som en hest. Klassisk figurativt maleri er å male en hest så det ser litt ut som en Rembrandt. Det er sistnevnte sjanger Fremskrittspartiet nå har tatt under sine vinger.

Flere offentlige kroner kan jo virke som et litt smålåtent krav når man ser hva Heimdals læremester Odd Nerdrum ønsker seg for tiden. Det må opprettes to separate utdannelser for kunsthistorikere, sier Nerdrum til Klassekampen: ett med og ett uten Immanuel Kant. Den tyske 1700-tallsfilosofen er nemlig opphav til alt som er fælt – både nazisme, maoisme og abstrakt kunst, ifølge Nerdrum. Som så ofte ellers i hans drøyt femtiårige karriere er det vanskelig å være helt sikker på hvor mye av spissformuleringene hans som er bokstavelig ment, og hvor mye som hører til hans virke som performancekunstner. Kanskje er heller ikke grensen så skarp.

Et eget forskningsprosjekt, med eller uten Kant, kunne vært viet til rabalderet som oppsto da Nerdrum var ønsket som professor i figurativt maleri ved Kunstakademiet i 1996, men trakk seg i tolvte time. Professoratet ble opprettet av daværende statsråd Gudmund Hernes, som i Aftenposten denne uken spør hvor det er blitt av. At Hernes, kanskje Norges største reform-entusiast, er opprørt over at det forsvant i en reform etter hans egen tid, sier kanskje mest om at nærsynthet er en folkesykdom.

Det er uvisst hvordan det står til med håndtegningsferdighetene blant dagens professorer ved Akademiet. Om noen har prøvd seg mens de leste denne artikkelen, og er misfornøyd med resultatet, kan de trøste seg med at Edvard Munch selv sa at han aldri hadde fått dreisen på å male hender. Han nøyde seg stort sett med å gi folk noe som ligner mer på votter. Til tross for dette kan vel selv Fremskrittspartiets stortingsgruppe være enig i at han gjorde det ganske greit i malerfaget.

EH

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse