Annonse
00:00 - 26. juli 2019

Bretton Woods-konferansen er for internasjonalt samarbeid det månelandingen er for teknologien, skriver Maria Berg Reinertsen

John Maynard Keynes skapte Verdensbanken og Pengefondet, så angret han, skriver Maria Berg Reinertsen

Annonse

«Vi brukte krigens ro til å planlegge for fredens kaos.» Slik beskrev en av delegatene det som skjedde da utsendinger fra 44 land sommeren 1944 møttes på det vesle feriestedet Bretton Woods i USA for å skrive reglene for verdensøkonomien på nytt. Resultatet ble Verdensbanken og Pengefondet (IMF). Sammen skulle de sørge for stabile valutakurser, lån til land i kronisk fattigdom eller akutte økonomiske kriser, og generelt skape godt lune mellom verdens økonomier. Og av alle sommerens jubileer; D-dagen, månelandingen og Vigdis Hjorts 60-årsdag, velger jeg meg 75-årsdagen for Bretton Woodskonferansen, ikke fordi det er mest å feire, men fordi det er her det er mest å lære.

Da jeg for snart fem år siden bestemte meg for å skrive en bok om denne historien, var det fordi jeg lurte på hvorfor det gikk så galt: Hvordan kunne to organisasjoner med så gode hensikter vekke så mye motvilje?

Jeg husket de store demonstrasjonene som preget toppmøtene til banken og fondet rundt årtusenskiftet. Gatekampene. Den ramsalte kritikken fra politikere i fattige land og økonomer verden over mot IMF og Verdensbanken: USA-dominert, markedsliberalistisk slagside, lånebetingelser mer egnet til å gi vestlige selskaper markedsadgang enn å hjelpe fattige land på fote. Jeg visste at IMF ikke hadde greid å advare mot finanskrisen 2008, og lot europeerne surre til gjeldskrisen i Hellas i årene som fulgte.

ALLEREDE ABONNENT?
Begrenset sommertilbud
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse