Annonse
11:26 - 28. juni 2019

Tenk positivt!

Vi tapte tross alt ikke med tosifrede tall.

Dårlig start: Jill Scott (utenfor billedrammen) fikk ballen forbi Ingrid Hjelmseth og i mål allerede etter tre minutter. Foto: Elsa/Getty Images
Annonse

Kampfakta

Norge - England 0-3

Stade Océane, Le Havre 27. juni

Jill Scott (3)

Ellen White (40)

Lucy Bronze (57)

Da Brasil møtte Sovjetunionen i VM i 1958, hadde brasilianerne følgende taktikk: Første ball ut på høyrevingen! Der spilte nemlig Garrincha, fotballhistoriens beste dribler, som kunne forsere hvert eneste forsvar uten problemer.

I årets VM har Norges motstandere kunnet benytte tilsvarende taktikk. Første ball ut på høyrevingen! For venstresiden i det norske forsvaret, fra midtbanen og bakover, har vært så åpen at hver eneste høyrekant har kunnet forsere den uten problemer.

Brasil vant gull i 1958, og to minutter ut i kvartfinalen mot England lå vi under 0-1. Målet kom selvfølgelig etter et angrep mot vår venstreside, som nå var så åpen at backen ikke engang var der.

I praksis var kampen dermed kjørt allerede. For Norge klarte aldri å hente seg inn igjen. England dominerte i alle ledd. Selv midtforsvaret, med Chelsea-stopperne Maren Mjelde og Maria Thorisdottir, var på etterskudd gang etter gang. Duoen begynte mesterskapet bra, men har siden hatt jevn, fallende formkurve. Etter en omgang med fullt øs satte England meget fortjent inn 2-0 etter 40 minutter, nok en gang mot vår venstreside, denne gang ved den potensielle VM-toppscoreren Ellen White.

Ungt. Hvor gode har Norge vært dette mesterskapet? Hypen har vært solid. Å nå kvartfinalen, bare to år etter tidenes fiasko i EM, er en bra prestasjon. Trener Martin Sjögren skal ha ros for å ha bygget opp en god stemning blant de norske spillerne. Mottoet sterkere sammen har fungert så godt at det har overskygget prestasjonene på banen. Men har Norge egentlig «eid» noen kamper, når alt kommer til alt?

Muligens Australia. 2-1-tapet mot Frankrike var også hederlig. Da vi slo Sør-Korea, ble vi regelrett rundspilt, og resultatet i åpningskampen mot Nigeria (3-0) gjenspeilet ikke kampbildet. Allerede i den første omgangen i mesterskapet ble de defensive svakhetene åpenbare. Særlig på venstresiden. Likevel fortsatte Sjögren å bruke Guro Reiten på venstre midtbane, fremfor en mer defensivt orientert spiller. Reiten har vært en av mesterskapets store skuffelser.

På motsatt kant har Karina Sævik vært en av våre beste. Også mot England fikk hun midtbaneplassen, etter at Caroline Graham Hansen nok en gang ble flyttet frem som spiss. Sævik viste seg som et ganske farlig angrepsvåpen, og var igjen en for motstanderne irriterende terrier defensivt. Graham Hansen var svak i går, hun brukte så mange berøringer at hele England og også brorparten av de engelske supporterne ville rukket å komme seg på rett side av ballen før det skjedde noe.

Vår sentrale midtbane har høstet mye ros, særlig 21 år gamle Ingrid Syrstad Engen – og hennes unge alder er gang etter gang blitt løftet frem som et plusstegn. Men Engen og kollega Vilde Bøe Risa har ikke klart å dominere en eneste kamp, og når den sentrale midtbanen aldri kontrollerer en match, blir det vanskelig å nå langt. Og selv om Engen har levert et greit mesterskap, illustrerer alderen hennes også et problem: Et altfor stort flertall norske spillere faller fra når de er midt i 20-årene, fordi de i lengden ikke takler stresset der hverdagen som toppidrettsutøver må kombineres med jobb, studier eller begge deler. Dermed er snittalderen på toppspillerne i Norge fem år lavere enn den bør være.

Tenk positivt. Englands tredje mål kom etter et innøvd frispark som de forsøkte en gang før i matchen, og også tidligere i mesterskapet. Ballen ble slått fra siden og ut til Lucy Bronze, som kom løpende fra midt på halvdelen og dundret den i mål. Ingen skjønte hvorfor ikke Norge pakket alle innenfor sektstenmeteren i stedet for å dekke Bronze.

Vi røk ut, og dermed må de norske spillerne se OL i Japan i 2020 fra tv-stolen. En nedtur, men som NFFs ledere vet: Tenk positivt! Nå er det lenge til det virkelig gjelder igjen. Det gir forbundet en gylden mulighet til å vise at de mener alvor, når de sier at satsingen på kvinnefotball er like solid som på herrefotballen. Med proffklubber – eller i det minste et økt antall proffdager – i den norske Toppserien, vil norske spillere kunne bruke enormt mye mer av sin energi på fotball enn de gjør i dag. Det skal sies – selv om mesterskapet var trist, er ikke avstanden opp fullstendig avskrekkende. Vi tapte tross alt ikke med tosifrede tall.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse