I morgen går Oslo Pride av stabelen. Og som alltid med den årlige paraden: diskusjonen om hvem som skal gå, og hvem som ikke skal gå. For tre år siden skapte daværende KrF-leder Knut Arild Hareide furore da han deltok i feiringen. I år blir ingen i partiets ledertrio eller statsråder å finne i toget. Men det er barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad sitt varslede fravær som har skapt mest bråk. Han vil ikke gå i lørdagens tog, for han er «sterkt uenig» i mange av sakene foreningen Fri står for, blant annet fjerning av sexkjøploven, surrogati og det tredje kjønn.
Ropstad er selvsagt i sin fulle rett til å bli hjemme på lørdag. For deltagelse i lørdagens tog handler i stor grad om hvilke signaler man ønsker å sende ut. Kristelig Folkeparti gjorde seg helt avhengig av det kristenkonservative grunnfjellet da de landet på blå side i høstens retningsvalg. Ropstad kan umulig ha glemt bråket for tre år siden, da Hareide gikk i toget, og en ytterligere avskalling av kjernevelgerne vil være en sikker død for et parti som lever faretruende nær sperregrensen. Fra et partistrategisk perspektiv er fraværet helt forståelig.
KrF-ledelsen har et stort behov for å markere seg i disse verdispørsmålene, men de kjemper det som ser ut som en tapt kamp. Dette kom tydelig opp i dagen da Dagbladet tidligere denne uken publiserte saken «Her seiler Ropstad under regnbueflagget». Regjeringens nettsider er nemlig drapert i LHBT-flagget, også familieministerens profilside. Pride er hovedstrøms i norsk politikk, og relativt ukontroversielt i de fleste kriker og kroker, foruten KrF.
Spørsmålet er om KrF-lederen bør føle seg forpliktet til å delta i kraft av sin statsrådstittel. Landbruksminister Olaug Bollestad skal heller ikke gå i morgendagens parade, men har ikke vært gjenstand for samme kritikk som familieminister Ropstad: Han må leve opp til jobbeskrivelsen og nettopp være en minister for familier i alle former, også de utradisjonelle. Argumentene om at han politisk er «sterkt uenig» med Fri, holder ikke, hevdes det. Og her er man ved det springende punkt i debatten: er Pride en markering av skeives grunnleggende menneskerettigheter, eller er det en kampdag for Fri sin politiske plattform?
Sannheten er nok at det er litt av begge deler. Pride er – uansett hva man måtte mene om den – langt på vei en politisk markeringsdag, der man både minnes tidligere politiske gjennomslag (for eksempel noe så basalt som avkriminalisering av homofili, eller likekjønnet ekteskap) og kjemper for full aksept for ikke-tradisjonelle samlivsformer og andre kamper som enda ikke er vunnet.
Samtidig er det ikke slik at man må være enig med Fri i ett og alt for å kunne delta i paraden. En av veldig mange legitime grunner for å gå i morgen, er å vise solidaritet med de mange som fortsatt lever med trusler om vold og forfølgelse på grunn av sin legning – en marsj for menneskerettighetene, som alle kan stille seg bak. Akkurat dette trakk Knut Arild Hareide frem som grunnen for sin deltagelse i 2016 i sin bok Det som betyr noe. Det er også fullt mulig å være skeiv og motstander av surrogati, sexkjøploven og et tredje kjønn. Det skal altså ikke skorte på grunner for Ropstad å delta.
I og for seg er det redelig at en som mener ekteskapet skal være mellom én mann og én kvinne, ikke deltar i kjønns- og relasjonsfeiringen Pride. Men Ropstad er ikke en hvilken som helst politiker i gata, han er familieminister. Det er enda et tungtveiende argument for at han bør komme seg til paradestart i Grønlandsleiret i morgen tidlig.
MS