Annonse
08:27 - 14. juni 2019

I Sejersteds ånd

Kongeriget Norges Grundlov, 1814. Plakat utgitt 1836. Foto: Nasjonalbiblioteket
Annonse

«Ytringsfrihed bør finde Sted»: Det er 20 år siden Franscis Seiersted, lederen for Ytringsfrihetskommisjonen, overrakte en rapport til Justis- og politidepartementet. Den inneholdt forslag til ny paragraf 100, en djerv styrkning av det grunnlovsmessige vernet for ytringsfriheten i Norge. Samtidig hadde timingen snev av historisk ironi, for omtrent på samme tid begynte det å koke i gutterom og garasjer i Sillicon Valley. Resultatet skulle bli en helt ny arkitektur for kommunikasjon mellom folk. Trygve Svensson i tankesmien Agenda har sagt om Sejersteds kommisjon at det er «som om noen skulle levert en betenkning om europeisk offentlighet i 1430, like før Gutenberg fant opp trykkpressen». Han er en av flere som tar til orde for en ny ytringsfrihetskommisjon. Trenger vi det? Ja.

Denne uken kom Amnesty Norge med rapporten «21 politiske tiltak mot netthets». Her tenkes det politisk offensivt, i motsetning til slappe analyser som preger debatten om netthets (« … hva må gjøres? Det korte, enkle og akk så vanskelige svaret er at folk rett og slett må skjerpe seg». (Aftenposten, lederplass 29. mai)). Og viktig: Rapporten gir langt på vei et mandat som en ny Ytringsfrihetskommisjon kan bygge på.

Amnesty foreslår nye lover og harde tiltak for å regulere innholdsselskapene. Tyskland har banet vei: Siden 2018 har landet pålagt nettselskaper ansvar for å fjerne «ulovlig» materiale» (noe som fikk Facebook til å ansette flere tusen moderatorer). Frankrike følger opp den tyske loven i et eget lovarbeid i år. Men Storbritannia ser ut til å gå mest drastisk til verks. 8. april i år la den britiske regjeringen frem et forslag til et helhetlig system for å gi nettselskaper mer «redaktøransvar», med varslingssystem, klageordninger og rapportering. Ledere for nettselskaper som ikke fjerner lovstridige ytringer, skal ikke bare kunne straffes med bøter, men med fengsel, foreslår britene. I tillegg vurderer landet å bøtelegge selskaper for «skadelige» ytringer som ikke er lovstridige. Hva innebærer dette? For å tenke et slikt forslag til Norge: I vår har det falt to dommer.  Den første gjaldt hatytringer mot poeten Sumaya Jirde Ali, og i forrige uke falt en dom for trusler mot Filter-redaktør Harald Klungtveit. Skritt i britisk retning ville gitt staten enda et verktøy, for eksempel ved å kunne bøtelegge Resett for sin kommentarfelt-praksis.

Det er vanskelige grensedragninger. Prinsipielt bør lover utformes slik at de tåler skiftende politiske ledere. Amnesty nevner for eksempel at Russland, som mer eller mindre har kopiert den tyske lovteksten, bruker sitt nye juridiske armslag til å luke ut Putin-kritikk. I dag har mange forferdelige ytringer et juridisk vern, samtidig som de nedkjempes gjennom sivilsamfunnets kanaler (argumenter, fordømmelse, demonstrasjoner), og slik styrkes demokratiet nedenfra. Og slike systemer vil kunne gi ekstremister evne til mobilisere på at fortellingen deres er sann: de er forfulgt av en politisk korrekt elite. 

Samtidig står det i Grunnloven at «staten skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst samtale». I dag er det et faktum at trolling og hetskampanjer truer mange vekk fra samfunnsdebatten, og at algoritmene fører til polarisering og filterbobler. Så selv om en «britisk vending» ikke nødvendigvis er riktig for Norge, vil en sterkere regulering utvilsomt også her føre til en utvidelse av ytringsfriheten – ikke en innskrenkning. Tiden er derfor inne, i tradisjonen fra Sejersted, for å formulere et forsvar for ytringsfriheten: et forsvar som kan holde i den digitale æraen. 

LL

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse