Utenriks

Dilemmaet Donald Trump

President Donald Trumps statsbesøk i Storbritannia satte følelser i kok og stilte lederkandidatene i det konservative partiet i en klemme. Hvordan skal de forholde seg til Trumps variant av globalt utenforskap?

Det var behørig kunngjort på forhånd at uken ville bli komplisert for den politiske eliten i London. President Donald Trump ankom London mandag og gjennomførte sitt statsbesøk med tre dagers opphold på britisk jord. Han ble møtt med pomp og prakt med dronningen som vertskap og med fremtredende medlemmer av kongefamilien satt i beredskap. Og han ble møtt av gatedemonstrasjoner og Twitter-krig med sentrale politikere i opposisjonspartiet Labour.

Demonstrasjonene mot Trump var ikke av samme omfang som ved hans uformelle besøk til Storbritannia i fjor sommer. Fanene de var samlet under på Trafalgar Square var mangfoldige, slik koalisjonen av anti-trumpisme er det. Her var feminister, antirasister, miljøforkjempere, menneskerettighetsaktivister, fredsbevegelsen og folk med mer allment liberalt sinnelag. Tonen var preget av at man kjenner sin amerikanske motpart. Til gjengjeld var den politiske konfrontasjonen hardere nå. Sentrale politikere boikottet gallamiddagen på Buckingham Palace. Underhusets president John Bercow gjorde det. Vince Cable, avtroppende partileder hos Liberaldemokratene gjorde det, så vel som Labourleder Jeremy Corbyn.

I form av politisk konfrontasjon var utvekslingen med byens borgermester den skarpeste og vondeste. Sadiq Khan er en av president Trumps arvefiender. En vesentlig kilde til uvennskapet daterer seg til terroren i London våren 2017. Trump kritiserte da Khans påstått naive forhold til sikkerhet så vel som politisk ekstremisme. I forkant av Trumps besøk til byen våknet latent uvennskap til liv på ny. Khan benyttet en artikkel i søndagsavisen The Observer til å sammenligne Trumps politiske profil med 1930-tallets fascisme. Det er ikke som det skulle være, hevdet Khan, at Storbritannia ruller ut den røde løperen for en president som sår splid og hat og som undergraver verdiene som USAs ærerike historie hviler på. Svaret kom kontant fra presidentens Twitter-konto, kort tid før Air Force One landet på britisk jord: Khan er en gjennomført taper og skulle aldri ha fornærmet en besøkende amerikansk president. «Khan minner meg veldig om», la Trump til, «den dustete og inkompetente borgermesteren i New York, som også har gjort en forferdelig jobb – og som bare er halvparten hans høyde».

Sadiq Khan er en av president Trumps arvefiender.

Symbolverdien er tung, naturligvis, idet den muslimske borgermesteren i Europas største by konfronterer – og konfronteres av – USAs president. Uten de siste års politiske endringer på netthinnen ville de fleste av oss hatt vanskelig for å se for oss utvekslinger av denne typen. Men med denne erfaringen var ordskiftet gjenkjennelig. Det gjaldt så visst også kritikken Trump ble møtt med av Jeremy Corbyn og andre sentrale Labour-skikkelser. Her er lite pedagogisk tilrettelegging nødvendig: Det liberale og sosialistiske Europa misliker Trump intenst, og Trump-bevegelsen misliker dem i retur. Khan og Corbyn fungerer som et egnet tohodet troll for å gi motstanderen menneskelig form. Her er den rotløse, flerkulturelle, moralistiske og statssubsidierte venstresiden. Naiv multikulturalisme, nedrustning og sosial og økonomisk degradering er hva slike folk kan tilby. Ja, det er hva de tilbyr i et Europa som ut fra Trumps verdensbilde er på vei baklengs inn i fremtiden.

Men det var jo ikke denne venstresiden, dette settet av verdier, som var vertskap for den amerikanske presidentens statsbesøk. Den virkelig interessante friksjonen, eller mangelen på sådan, lå begravd i det konservative regjeringspartiet. Statsminister Theresa May så akkurat så grå og utmattet ut som man kan vente på oppløpssiden av en statsministergjerning som har endt i noe som ligner et mareritt. Den felles pressekonferansen med Trump var preget av matt forsoning. Vanskelige spørsmål ligger på vent til hennes etterfølger, slik som mulig forsterkede sanksjoner mot Iran og det kinesiske telekomselskapet Huaweis deltagelse i neste generasjons mobilnettverk på britisk jord.

---

Bratberg om brexit

Øivind Bratberg er statsviter, forfatter og en av landets fremste formidlere av britisk politikk.

I Morgenbladet følger han brexit gjennom ukentlige kommentarer på nett. Alle artiklene kan leses her.

---

De som aspirerer til å bli Mays etterfølger sto på sin side oppe i noen veritable dilemmaer, på vei inn i det som blir en intens, partiintern valgkamp i ukene som kommer. I løpet av de neste halvannen ukene skal et felt på mer enn et dusin kandidater stemmes ned til to av den konservative parlamentsgruppen, før menige partimedlemmer får avgjøre. Trumps besøk landet midt i forpostfektningene og påtvang nye refleksjoner hos samtlige.

I kjernen av det hele ligger Storbritannias fremtid etter brexit, hvor det spesielle forholdet over Atlanteren nødvendigvis har en helt sentral posisjon. En bilateral handelsavtale med USA vil ha absolutt førsteprioritet for det konservative partiet, gitt den ikke helt uproblematiske forutsetningen at brexit innebærer utmelding av den felles tollunionen. Men hva skal en slik handelsavtale gi partene?

Skulle partene ønske å berede grunnen for en offensiv og vidtrekkende avtale, var Trumps besøk i London miserabelt. Det er et vel anerkjent faktum at volumet på Storbritannias handel med EU, i varer så vel som i tjenester, langt overgår handelen med USA. Og skal noe vesentlig gjøres med det svært skjeve styrkeforholdet, krever det en harmonisering – eller rettere sagt nedgradering – av standarder på britisk side. Denne oppfatningen har etter hvert et solid fotfeste i britisk opinion, konkretisert i klorbehandlet amerikansk kyllingkjøtt. Det amerikanske mattrygghetsregimet har et grunnleggende annerledes syn på dyrevelferd, sykdoms- og smittefare. Skal Storbritannia åpne markedet, må de spille med.

Enda verre enn å diskutere mattrygghet er det å antyde nedbygging av britenes offentlige helsevesen. Denne varme skålen med suppe var det USAs London-ambassadør og deretter president Trump dyppet tærne i da de mer enn antydet at en handelsavtale kunne innebære konkurranseutsetting og tilbydere fra amerikansk næringsliv også her. Oppsplitting og privatisering av helsevesenet har status av tabu på britisk side, som en av de få felles offentlige institusjonene som står igjen fra etterkrigsårenes kollektive dugnad.

Stikkordsmessig utveksling om en fremtidig handelsavtale er i seg selv en uforpliktende øvelse. Problemet er at Trumps besøk gjør anskuelig det som for mange er abstrakt: Å bryte ut av EUs felles regulering innebærer – ut fra globale tyngdelover – å orientere seg i passende steg mot en annen samfunnsmodell. De som måtte ønske seg et Storbritannia som Singapore-on-Thames har tatt den fulle konsekvensen av dette poenget. Andre som først og fremst ønsker nasjonal suverenitet tilbake må etter hvert også innse at å bygge ned relasjonene med EU, især gjennom en hard brexit, innebærer å søke mot andre varestandarder, andre patentrettigheter, annen miljø- og arbeidstagerregulering som harmonerer bedre med de man vil handle mer med. Dersom utmeldingen av EU altså skal gi mening i et økonomisk perspektiv.

Kanskje er det vel så mye lærdom i dette poenget som i at Trump støtter Boris Johnsons kandidatur i kampen om å etterfølge Theresa May, foruten å møte rivalen Michael Gove og Brexit-bevegelsens ukronede konge Nigel Farage under besøket i London. Fra Boris Johnson var det bemerkelsesverdig taust under besøket. I de kommende ukene får vi se mer til ham og til de øvrige. De har trange kår og en stor intellektuell utfordring i å lage en troverdig fortelling om Storbritannias vei ut – virkelig ut – av EU. Den fortellingen handler ikke bare om hvordan britene skal ut, men også hvordan de bør ta for seg av det globale koldtbord som da åpner seg.

Mer fra Utenriks