Annonse
00:00 - 07. juni 2019

Det nye paradigmeskiftet på Borgen

Ved å bevege seg i høyrepopulistisk retning i innvandringspolitikken har Mette Frederiksen fremstått som sosialdemokratiets redningskvinne. Motreaksjonen ble hardere enn hun forventet.

Vinneren: Mette Frederiksen erklærer seieren på Christiansborg.
Annonse

Her kommer to av valgets vinnere. Radikale Venstres lederduo Morten Østergaard og Sofie Carsten Nielsen vinker og smiler i trappen på vei ned til partiets valgvake, akkompagnert av ungdommer som brøler intrikate slagord med «sosialliberal» som nøkkelord. Nielsen forteller hva som gjelder nå som partiet ender i en hovedrolle i regjeringsforhandlingene på den røde blokken i dansk politikk. Partiet har nesten doblet oppslutningen siden forrige valg, mens Mette Frederiksens sosialdemokrater, som Radikale Venstre nå skal forhandle med, går litt tilbake.

– Det er rimelig vilt! Dette blir en god aften, sier Sofie Carsten Nielsen til Morgenbladet, etter å ha skålt med et plastglass øl til ære for fotografene.

– Velgerne har fått nok av symbolpolitikken. Det ser ikke ut til at man blir belønnet av å løpe etter Dansk Folkeparti. Det gir meg enormt mye håp. Folk er opptatt av å telle CO2-reduksjoner, ikke antall asyl- og innvandringsinnstramninger på regjeringens hjemmeside, sier Nielsen.

På Snapsetinget. Og her har vi de virkelig store taperne. «DANSK ØL» står det på en stor plakat i «Snapsetinget», kantinen i Folketinget, der Dansk Folkepartis valgvake arrangeres. Drikkemenyen konkretiseres med mindre skrift under. «Hygge: 1 dansk øl. Fest: 5 danske øl.» Bordene har rødrutete duker, det serveres flæskesteg og kartofler, og mangeårig nøkkelideolog Peter Skaarup gjør sitt beste for å smile. Det ligger vel egentlig an til hverken hygge eller fest. Partiet har mistet 12,4 prosentpoeng av stemmene siden forrige valg. Det er den største tilbakegangen i dansk politisk historie. Dels fordi Sosialdemokratene har gitt seg ut for å være et parti med stram utlendingspolitikk og tatt DFs posisjon, mener Skaarup.

«Hygge: 1 dansk øl. Fest: 5 danske øl.»

– Men kommer de til å klare det når de skal samarbeide med Radikale Venstre, som ikke vil?

Det andre irritasjonsmomentet for Skaarup er de to nye utfordrerne han har fått inn fra høyre.

– Vår positive vektlegging av danske verdier har kommet helt i bakgrunnen av en mann som bare vil kaste Koranen på bakken, sier Skaarup.

Tilbake og frem: Sosialdemokratenes leder Mette Frederiksens hadde som mål å unngå at nok et dansk valg skulle avgjøres av utlendingspolitikken. Partiet gikk litt tilbake, men resultatet regnes av mange likevel som vellykket. – Jeg har ikke tall på hvor mange dansker som har kommet bort til meg, sett meg i øynene, holdt meg i hånden og sagt at de er glade for at de igjen synes de kan stemme sosialdemokratisk, sa hun valgnatten, med streng mine.

Baconfettmannen. Det var en lang, merkelig valgkamp som endte her. Først takket være nykommeren Rasmus Paludan, så klart. Mannen bak partiet Stram kurs tok tidlig sats og utforsket grensene for hvor mye oppmerksomhet man kan få ved å smøre Koranen inn i baconfett før man brenner den. Svaret viste seg å være «ganske mye», men likevel ikke mer enn at både de andre partiene og mediene fikk igjen pusten, gjenfant balansen og husket på at det fantes andre saker å diskutere. Det var langt på vei det som var Sosialdemokratenes leder Mette Frederiksens mål: å unngå at nok et dansk valg skulle avgjøres av utlendingspolitikken. Slik presselegenden Lisbeth Knudsen, tidligere sjef for Berlingske Tidende og Danmarks Radio, nå «tverrgående redaktør» for Mandag Morgen og politikk-nettstedet Altinget, oppsummerte det for Morgenbladet noen timer før valglokalene stengte på onsdag: Det var en helt kald, pragmatisk kalkulering. Hvis man ikke nærmet seg Dansk Folkepartis asyl-, innvandrings- og integreringspolitikk, ville hvert eneste valg i overskuelig fremtid bli et valg med ryggen mot veggen for sosialdemokratene. Overtok man derimot høyrepopulistenes hovedsaker, ville Mette Frederiksens nye sosialdemokrati kunne tre frem: Til høyre i innvandringspolitikken. Til venstre i velferds- og sosialpolitikken. Til sammen skulle den manøveren etter planen «bringe partiet tilbake til det sentrum hvor en stor del av befolkningen befinner seg», som det heter i den ferske biografien Mette Frederiksen – et politisk portræt.

Peter Skaarup fra Dansk Folkeparti ser på exit polls. 

Innstrammingskappløp. Var det en vellykket plan? Det endelige svaret på det får vi kanskje først når regjeringskabalen er lagt. Men et par av elementene i suksessoppskriften fortjener diskusjon. For det første: Ble Dansk Folkeparti nøytralisert av Mette Frederiksen? Til dels, men det finnes også andre årsaker til at partiet ble feid av banen. Stram kurs og Nye borgerlige er blant dem. Dansk Folkeparti er blitt utmanøvrert av folk som er villige til å ta innstrammingsretorikken i innvandringspolitikken enda et hakk lenger. Samtidig har de gått glipp av en ny, avgjørende suksessfaktor i europeisk politikk om dagen, nemlig den miljøpolitiske oppvåkningen. Da tidligere partiformann Pia Kjærsgaard, riktignok i en spøkefull tone, avfeide folk som stemmer på grønne partier, som «klimatosser», understreket hun hvordan partiet har gått glipp av at velgere faktisk kan være redde for andre ting enn muslimer.

Mindretall. For det andre: Hvordan har velgerne reagert på Mette Frederiksens omfavnelse av Dansk Folkepartis utlendingspolitikk? 5. juni i fjor erklærte Frederiksen at hun ville gå for en mindretallsregjering uten sin tidligere regjeringspartner Radikale Venstre. Partiet tilsvarer norske Venstre i noen henseender, men der Venstre altså gjerne samarbeider med Fremskrittspartiet, har Radikale Venstre Dansk Folkeparti som åpenbar hovedmotstander. Radikale Venstres leder Morten Østergaard har gjort det helt klart: «Man kan ikke få en avtale med oss hvis man vil videreføre den nåværende regjeringens utlending- og integreringspolitikk». Frederiksen fnøs av innvendingene, for hun har regnet på hvor flertallet i dansk politikk ligger. 21. februar ble et foreløpig resultat lagt frem: Sosialdemokratene samarbeidet med regjeringen og Dansk Folkeparti om å banke gjennom «Paradigmeskiftet». Helt kort består skiftet i gå vekk fra å satse på integrering til å sende folk hjem når muligheten byr seg. Når man skal vurdere permanent oppholdstillatelse for en flyktning eller flyktningers familiemedlemmer, skal det tillegges «minst mulig betydning» om vedkommende har jobb, er aktiv i foreningsliv eller har lært seg dansk. 111 ganger er ordene byttet ut i lovteksten: Der det før sto «integrering», står det nå «hjemsendelse».

Hvad dansk hygge er. I den meget vennlig innstilte nye biografien om sosialdemokratenes leder Mette Frederiksen, skrevet av Berlingskes politiske kommentator Thomas Larsen, forstår vi at dette skiftet var nødvendig. Å gjøre noe annet ville være å nekte å innse at man er «ute av samklang med flertallet i befolkningen, som ønsker kontrollert innvandring». Kalkuleringen er enkel, og alternativene er å nekte å se realitetene i øynene. For kritikere i Danmark er slike måter å formulere seg på ikke noe nytt. Politikens tidligere sjefredaktør, Tøger Seidenfaden, hevdet at «det politiske flertallet har låst seg inne i sin egen uvirkelige, fremmedfiendtlige politiske ortodoksi» noen måneder før han døde i 2011. Det var dette som var den egentlige «politiske korrektheten» i Danmark. Forfatteren Carsten Jensen viderefører den oppgittheten i sin seneste bok, Hovedspringere, som kommer på norsk om ikke så lenge: «Så nu, kære borger i verden omkring os, ved du, hvad dansk hygge er: Det er livsangstens, indadvendthedens, harmonidyrkelsens, selvgodhedens og selvtilstrækkelighedens virus», mener Jensen.

Mette Frederiksen virket nesten irritert på tilhengerne som applauderte.

I sosialdemokratenes parti finnes ingen slik motstand mot den nye linjen – den kommer i alle fall ikke til overflaten. Det er også en del av Mette Frederiksens suksess: Hun har ingen interne utfordrere. Angrepene på det nye sosialdemokratiet kommer utenfra. Enhetslisten og særlig Radikale Venstre har markert sin motvilje mot den utlendingspolitiske linjen. Slagordene har vært kraftfulle i all sin enkelhet: «Ta imot kvoteflyktninger igjen», har det stått på plakater for Radikale Venstre. «Trygg barndom for flyktningbarn», har Enhetslisten krevet. Valgresultatet viser at mange velgere har følt på en viss uro overfor Sosialdemokratenes kalkulerte manøver.

Radikale Venstres lederduo Morten Østergaard og Sofie Carsten Jensen. 

Kjenner ikke igjen. Allerede da de første valgdagsmålingene kom inn klokken 20 på onsdag, var Radikale Venstres valgtelt i Folketingets bakgård blitt en fest av ivrige jubelrop, hevede halvlitere og globalt orientert street food fra en hipsterbod. Thomas Maare, en to meter høy folketingskandidat med klistremerker som sier «grønn», «sterk» og «fri» på brystet, var ikke i tvil: Folk har reagert mot Mette Frederiksens stadig strammere linje.

– I andre land kjenner man jo ikke lenger igjen de danske sosialdemokratene, der de står og smiler ved siden av Dansk Folkepartis leder. Vi mener jo heller ikke at alle som vil, skal få plass i Danmark, men vi vil løse integreringsutfordringene sammen med andre land, ikke ved å ignorere internasjonale avtaler, sier han. «Sterk»-klistremerket handler om dette, forteller Maare.

– Vi blir sterkere når vi erkjenner at vi ikke kan klare alt alene ved å lukke grensene. Både klimautfordringene og innvandringen krever internasjonale løsninger.

– Og hva betyr fri?

– Fri er friheten fra diskriminerende særlover som rammer folk i utsatte boligstrøk, eller folk som vil kle seg som de vil, sier Maare, med henvisning til noen av de mange innstrammingene den avgående regjeringen har fått banket gjennom.

Det var ingen triumferende Mette Frederiksen som inntok sosialdemokratenes valgscene litt over midnatt natt til torsdag. Hun virket nesten irritert på tilhengerne som applauderte, før hun gikk gjennom årsakene til at hun nå får muligheten til å lede en regjering i Danmark. Velferd. Barn. Først helt til slutt kom utlendingene: «Jeg har ikke tall på hvor mange dansker som har kommet bort til meg, sett meg i øynene, holdt meg i hånden og sagt at de er glade for at de igjen synes de kan stemme sosialdemokratisk», sa Frederiksen, med streng mine. Men hvor mange var det, når partiet fikk færre stemmer enn sist? Det er partiene med en mer liberal asyl- og innvandringspolitikk som har økt oppslutningen mest i den røde blokken. Det kommer til å legge føringer på regjeringsforhandlingene som nå begynner. Mette Frederiksens suksessoppskrift i utlendingspolitikken er i prinsippet uakseptabel for to av partiene som skal støtte henne. Radikale Venstre stiller i tillegg krav om en mer liberal økonomisk politikk, som i sin tur er uhørt både for de andre støttepartiene, Enhetslisten og Sosialistisk Folkeparti – og for sosialdemokratene. Det danske politiske landskapet er dramatisk forandret, men akkurat hvordan den nye virkeligheten vil se ut, kan vi måtte vente lenge på å finne ut.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse