Annonse
00:00 - 03. mai 2019

Var alt i orden, da?

Annonse

Over hele verden foregår diskusjoner om tilbakelevering av kulturskatter som har havnet i vestlige museer og samlinger gjennom kolonisering. I Morgenbladet har vi fulgt tilbakelevering av gjenstander fra Kon-Tiki-museet til Påskeøya, og vi har skrevet om hvordan Folkemuseet i Oslo jobber sammen med landets samiske museer om tilbakeføring. Den viktigste hendelsen globalt er rapporten den franske presidenten Emmanuel Macron bestilte om tilbakelevering av kulturskatter stjålet fra det som i dag kalles det frankofone Afrika. Rapporten var grundig, faglig og klokkeklar i sin konklusjon: Den franske staten har en ubestridelig forpliktelse til å levere tilbake disse gjenstandene. Rapporten kan anses som et vesentlig filosofisk og politisk dokument for vår tid, og er blitt et grunnlagsdokument for internasjonalt arbeid med disse spørsmålene.

Og dermed skulle alt være i orden? Vesten gjør opp for seg – i det minste på et symbolsk plan – og forplikter seg til å tilbakeføre gjenstander plyndret av kolonisatorer, gjennom kriger eller uetiske byttehandler?

Kulturhistorisk verdi, økonomisk verdi og symbolsk verdi er ikke alltid sammenfallende.

Så enkelt viser det seg i praksis ofte ikke å være. Ikke minst fordi kulturhistoriske gjenstander er i omløp også utenfor museers samlinger.

Denne uken forteller vi om en rekke kniver, økser og andre gjenstander som antas å være fra inkariket og fra forhistorisk tid, og disse gjenstandenes ferd gjennom det norske private markedet, via en kjeller i Norge, og videre til internasjonalt diplomati og politietterforskning. I en sak som denne møtes eldgammel mytologi, arkeologi, mulig kriminalitet, politikk og et moderne privat marked. «Alt er tillatt i kjærlighet og arkeologi» sier samlerne Jukserud og Fanterud i Carl Barks-klassikeren «Mayaenes krone». Det samme synes å gjelde deler av gråsonemarkedet for historiske gjenstander, der også forfalskninger florerer, og der det ikke alltid er lett å skjelne mellom historisk urett og hvilke kretsløp ettertraktede samlerobjekter inngår i i dag.

Å løse saker om ulovlige ervervede kulturskatter og tilbakelevere disse er et satsingsområde for Kulturdepartementet. Det er prisverdig at departementet tar dette på alvor. Norge har allerede deltatt i profilerte tilbakeleveringssaker av diplomatisk betydning. Som det fremkommer i ukens reportasje om inkavåpnene, er det ikke dermed alltid lett å fastslå om et lovbrudd er begått, og på hvilket grunnlag en dermed skal begjære gjenstander tilbakelevert. Kulturhistorisk verdi, økonomisk verdi og symbolsk verdi er ikke alltid sammenfallende. Kan selgere som har kommet i besittelse av gjenstander, uten at det kan bevises at de selv har innført eller ervervet gjenstander ulovlig, straffes for dette? Kan de kompenseres for å gi fra seg slike gjenstander? Å «løse» en slik sak viser seg i praksis ofte vel så mye som en oppgave for diplomatiet som for politiet.

Historien om hvordan denne typen gjenstander ble ervervet, er nesten alltid mørk. Men historien om hvilken betydning de har i dag og hvilke relasjoner de inngår, i er også ofte overraskende dunkel. At det å rette opp historiske feilsteg ofte er mer komplisert enn man håper, bør ikke bli et argument for å la dette viktige arbeidet ligge. Snarere bør det være en spore til å lage gode lover og tydelige praksiser som hindrer oss i å begå ny kulturkriminalitet i fremtiden. Og hjelper oss å håndtere den som alt er begått.

AF

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«En halv liter melk, to små kavringer eller to knekkebrød med margarin og mysost, kneippbrød med margarin og mysost, et halvt eple eller en halv appelsin – eller hundre gram gulrot…»