Annonse
00:00 - 10. mai 2019

Noen former for scenenekt er legitime, skriver Lena Lindgren.

Noen former for scenenekt er legitime, skriver Lena Lindgren.

Annonse

Denne uken, mens Steve Bannon fikk scene- og taletid i Bergen, var det scenenektkonferanse i Oslo. Arrangør Elizabeth Eide ved Oslomet startet dagen med å beklage at en av deltagerne, teaterviteren Deise Nunes, hadde trukket seg fra programmet. Nunes ville ikke dele scene med Hans Rustad, redaktør i Document.no, som også sto på programmet. Scenenekt har spredd seg som aksjonsform. Hvorfor er det nytteløst å diskutere scenenekt med en scenenekter? Det høres ut som en gåte, men er det ikke. Fordi hen ikke er der.

Kriminolog Nora Mehsen, derimot, stilte opp. «Jeg ønsker ikke å være her», sa hun. «Jeg ønsker ikke å forsvare meg selv. Jeg vil ikke stå på samme scene som noen som vil frata meg min verdighet. Jeg vil ikke drikke dialogkaffe med noen som nekter for at jeg er menneske.»

I auditoriet på Oslomet ble det stille. Hva er stillheten uttrykk for? Dels et ubehag, ordene oppleves som en avvisning av et fellesskap. Men også at de har truffet noe. Det må være den blinde flekken som oppstår av luksus, den luksusen det er å ha et teoretisk forhold til undertrykking. Alle vi som jobber med å forvalte ytringer, blir minnet om hvilke kropper som tar støyten for de konfrontasjonene vi rigger opp, som vi håper er så sunne for demokratiet. Vi vil ha skin in the game, men risikerer sjelden egen hud.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse