Annonse
00:00 - 31. mai 2019

Jeg hadde fått en match, en som var uenig med meg. Jeg begynte å grue meg, skriver Nils-Erik Flatø.

Jeg skulle møte en som var uenig med meg. Jeg begynte å grue meg, skriver Nils-Erik Flatø.

Stolthet og fordom: Hva hvis vi liker hverandre, fryktet Nils-Erik Flatø på forhånd.
Annonse

Jeg møter ikke alle mennesker likt, det kan jeg innrømme med en gang. Mange har i samtale med meg fått høre en variant av mener du virkelig det? Eller et skarpt og høylytt hva SA du nå? Når noen mener det motsatte av meg, har det fulgt med en rekke antagelser om den personen. Av typen: Hvis du mener at Norge skal lete etter mer olje, bryr du deg ikke om barns fremtid. Hvis du mener at likestillingstiltakene har gått for langt, bryr du deg ikke om kvinner. Og hvis du mener at vi ikke jobber for mye i Norge, bryr du deg ikke om sliterne i arbeidslivet.

Jeg har alltid visst at disse fordommene ikke stemmer helt. Men lenge levde jeg med en følelse av at samfunnet gikk i den retningen jeg ønsket, så det var egentlig ikke så viktig å bli kjent med mine meningsmotstandere eller i det hele tatt respektere dem. Jeg hadde det utrolig hyggelig i min boble. Så kom Trump på den andre siden av elven, og strømmen av innvandrerregnskap, klimaskeptikere og Frp-ere i regjering. Du kan si det utfordret følelsen av at alt gikk i min retning. Kan det være, tenkte jeg, at jeg har isolert meg så mye fra dem som tenker annerledes enn meg, at jeg kan våkne opp en morgen og ikke kjenne igjen landet mitt?

En dag i april møtte jeg en bekjent i matbutikken, som hadde hørt meg tøyse om alle stereotypiene jeg hadde i hodet, og hun mente jeg burde melde meg på «Hele Norge snakker». Og jeg gjorde det, nærmest for å studere mine egne fordommer. 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse