Annonse
00:00 - 16. mai 2019

Eurovision forklarer verden. Eller i alle fall Europa, skriver Ane Farsethås.

Eurovision forklarer verden. Eller i alle fall Europa, skriver Ane Farsethås.

BDSM-dystopi: Islandske Hatari tar prisen for årets mest outrerte politiske statement. Bandet har som mål å «å avvikle kapitalismen». Foto: Thomas Hanses / Eurovision Song Contest
Annonse

Mens Europa popper popkorn foran et av klodens største felles TV-sendte arrangementer – med 200 millioner seere slår Eurovision lett amerikanernes Superbowl – kan vi konstatere at noe er i ferd med å skje med den tidligere så latterliggjorte sangkonkurransen.

Som alltid ligger det et lag av selvbevisst campattityde ikke bare over fankulturen, men også pressedekningen. NRKs programledere står for eksempel last og brast med den ironiske kommentatortradisjonen, som er en like fast del av ritualet som musikken selv. Samtidig synes det å være et oppsving i interessen for selve konkurransen. Med de strukturelle endringene musikklivet gjennomlever over hele Europa, der events og liveformater forkledd som talentkonkurranser blir stadig viktigere inntektskilder for artister, synes Eurovision mer sammenfiltret med den «seriøse» musikk- og underholdningsbransjene i det enkelte land enn noensinne.

For når hvert eneste land i Europa har sitt eget «Tyske talenter», sitt «X-faktor Nederland», sitt «Hver gang vi møtes Aserbajdsjan», er selve konkurranseformatet etablert som en sentral del av populærkulturen i de enkelte land. Slik får Eurovision – den eldste konkurransen av dem alle, selve moderskipet – mer og mer form av å bli en slags europeisk «superfinale». Mange av deltagerne er da også dyrket frem i, eller er, tidligere vinnere av de ulike nasjonens talentkonkurranser.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse