Annonse
10:37 - 01. juni 2019

«Det skal spilles ordentlig fotball, ikke bare handses og klores.»

Det norske etterkrigssamfunnet var preget av oppgangstider, men for kvinnefotballen gikk det motsatt vei.

Dagbladet 28. september 1959.
Annonse

På 1930-tallet hadde det eksistert en rekke fotballmiljøer for kvinner på ulike steder i Norge – i enkelte tilfeller kan man ane konturene av uoffisielle miniturneringer eller serier for norske kvinnelag. Men da 2. verdenskrig kom, stoppet utviklingen. Den tyske okkupasjonsmakten etablerte et nazistisk idrettsdepartement, som beordret oppløsning av både Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og Landsforbundet. Det førte til at forbund og kretser igangsatte den såkalte Idrettsstreiken, der alle konkurranser og aktivitet ble lagt på is. Idrettsstreiken inkluderte naturlig nok kvinnefotballen. Etter krigen ble de to forbundene slått sammen i Norges idrettsforbund (NIF) – men utviklingen innen kvinnefotball startet ikke opp igjen. Tvert imot, de påfølgende tiårene var en eneste lang mørketid for spillesugne norske kvinner.

Riktignok ble det fortsatt spilt kamper her og der. I juli 1945 møttes to lag kalt Sportsklubben og Losje Vår til kamp i Notodden, og dette var første gang damefotball ble spilt i arbeiderbyen. Høsten samme år møttes Stavanger-klubbene Trygg og Byhaugen i to kamper – herrelagene til håndballkamp, og damelagene til fotballkamp. Altså omvendt av hva lagene gjorde til daglig. Kampene ble avertert i avisen, og nederst i annonsen sto det: «Hele inntekten går til familien» I Risør skulle det i slutten av juni 1946 avholdes kamp mellom Arbeiderpartiets kvinner og Høyres kvinner. Men de blå trakk seg, og Ap måtte møte et sammensatt lag i stedet. Aust-Agder Blad rapporterte:

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse