Annonse
14:30 - 29. mai 2019

Den lange kampen

Foto: Hanne Lenth Solbø
Annonse

Den ene gruppen har resultater på internasjonalt toppnivå. Den andre har sitt beste resultat for snart hundre år siden. Likevel får de i den første gruppen langt mindre oppmerksomhet, langt lavere lønninger og har langt lavere status enn den andre. Hvilken aktivitet i samfunnet snakker vi om? Dette er situasjonen i norsk fotball i dag. For der kvinnelandslaget har både EM-, VM- og OL-gull, har mennene fremdeles den legendariske OL-bronsen fra 1936 som sin beste internasjonale plassering. Men kvinnene har en brøkdel av lønningene, en brøkdel av sponsorinntektene – og en brøkdel av berømmelsen.

Jo, det norske landslaget vil bli fulgt tett, kanskje også hyllet, når de stiller til start i verdensmesterskapet som starter i Frankrike 7. juni. Jo, enkeltspillere som Ada Hegerberg får selvsagt oppmerksomhet både for sine glitrende prestasjoner, og – ikke minst – når noen utenfra kårer henne til verdens beste fotballspiller. Pionerene før henne kan fortelle en annen historie. For selv om fotball er verdens største idrett for kvinner, med anslagsvis 30 millioner utøvere på verdensbasis og 115 000 registrerte spillere i Norge, er det først de aller siste årene man kan snakke om en mediedekning som nærmer seg herrefotballen i seriøsitet – om enn på langt nær i omfang.

Kvinnefotballens historie i Norge har aldri vært fortalt i sin helhet. Det ville Morgenbladet og magasinet Josimar gjøre noe med. Derfor har vi gått sammen om å skrive en slik historie. Serien «Medaljer og motstand» er basert på intervjuer med mange av de sentrale aktørene fra de siste førti årene. Det er blitt en rik Norgeshistorie med mange sterke personligheter, store triumfer og heftige kamper – også med fotballens egne organisasjoner.

«I praksis var det forbudt», sier en av pionerene fra tiden da Norsk Fotballforbund ikke ville la jenter trene med gutter: «NFF var da en organisasjon som nektet meg å gjøre det jeg syntes var aller mest morsomt i livet fordi jeg var jente. Jeg kan fortsatt kjenne på sinnet fra den gang». Hun er ikke alene.

På historisk avstand er det komisk å lese om hvordan man har ment at idretten ville ødelegge for «den kvindelige ynde» eller om hvordan «straffespark er noe som ligger for det svake kjønn». Samtidig er det ikke så altfor langt tilbake i tid at følgende argument ble fremført i en idrettspolitisk sammenheng: «Jeg er motstander av alt som heter pikefotball. Jeg har snakket med en lege som fraråder det i høyeste grad.» Og i vår egen tid har fotballforbundet avfeid sponsorer som har villet støtte kvinnefotballen.

På historisk avstand er det komisk å lese om hvordan man har ment at idretten ville ødelegge for «den kvindelige ynde».

Kvinnefotball er en aktivitet som i uvanlig stor grad har vært utsatt for nedlatende, til tider direkte latterliggjørende, omtale av hva som skjer når kvinner vil spille på menns banehalvdel (bokstavelig talt). Slik fungerer fortellingene om kvinnefotballen også som et forstørrelsesglass som usedvanlig klart viser oss noe vesentlig om vår nære historie.

Er vi sikre på at vi ikke har lignende blinde flekker i dag?

AF

Mens Norge kjemper om gull i VM, kan du følge kvinnefotballens historie på morgenbladet.no – og samle fotballkort mens du leser.

Les «Medaljer og motstand. 100 år med norsk kvinnefotball» her.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse