Barnas skolestreik for klimaet var en rasjonell handling. Vi ville hatt stor grunn til å bekymre oss dersom denne generasjonen – som ifølge alle verdens ledende klimaforskere risikerer å arve en irreversibel miljøkatastrofe – ikke reagerte på denne trusselen. Rasjonaliteten bak de voksnes klimaengasjement er det større grunn til å sette spørsmålstegn ved. Akkurat nå pågår en kamp mot nye norske vindkraftanlegg, som allerede har sporet av såpass mye at det hele kan ende med en dårligere klimapolitikk, uten at noen egentlig skjønte hva som hendte.
Det ene motargumentet er basert på bredere miljøhensyn og estetikk. Store vindkraftanlegg på land har negative konsekvenser både for artsmangfold og våre naturopplevelser. Disse innvendingene er plausible, og kan klimamessig forsvares ved å vise til at vi i stedet bør satse på anlegg for havvind. Men en slik omprioritering forutsetter at regjering og storting faktisk er villige til å kanalisere svært store ressurser i en slik retning. Vi risikerer at anlegg på land stanses, uten at det kommer noe tilsvarende til havs.
Det andre motargumentet er enda mer problematisk. Her spilles det på frykten for negative konsekvenser av at Norge kan bli en større eksportør av fornybar energi. De som husker den såkalte Acer-debatten i fjor, hvor motstanderne av norsk tilslutning til EUs energibyrå påsto at det norske «arvesølvet» var i fare, vet hvor effektiv den nasjonalistiske retorikken er. Klimakampen har ingen sjanse til å vinne mot krefter som (for øvrig på grovt feilaktig grunnlag) spiller på folks frykt for at «Norge slik vi kjenner det» er truet.
Hvor betent dette temaet er akkurat nå, ble synlig under SV sitt landsmøte sist helg. Partiet er delt mellom dem som setter klimahensyn øverst, og dem som angivelig er mer opptatt av å «utvikle» Norge. Den siste leiren vant, da Torgeir Knag Fylkesnes ble valgt til ny nestleder foran Kari Elisabeth Kaski.
Vi ser nå en styrkning av kreftene på rødgrønn side som setter valgstrategiske, ideologiske eller nasjonale hensyn over klima. Sentrifugalkraften rundt det vitale Senterpartiet forklarer mye av dette. Alle rødgrønne partier, med unntak for Miljøpartiet De Grønne, søker å profilere seg som mer distriktsvennlige enn regjeringen. Energiproduksjon, og industri basert på denne, er blant de næringssjiktene Utkant-Norge føler det sterkeste eierskapet til. To–tre arbeidsplasser i et kryptovalutaanlegg som bruker like mye strøm som Trondheim kommune kan fort veie tyngre enn klima.
Det avgjørende nå, blir om de stemmene som hevder at vindmøller og utenlandskabler er et vinn-vinn-prosjekt, både for lokalsamfunn og klimaet, klarer å komme på banen. Mange kommuner som misunner de såkalte «kraftkommunene» for sine rause budsjetter, har mulighet til å bli rikere gjennom vindkraftutbygging. Og helt sikkert er det at Europas fornybarrevolusjon ikke er mulig dersom flere tenker som de norske kabelmotstanderne. Sol og vind kan bare erstatte fossile energikilder dersom et mer effektivt strømnett spenner over et langt større geografisk område enn i dag.
Med mindre det snart kommer sterke signaler fra regjeringen eller et stortingsflertall om at de vil satse stort på havvind, bør utbyggingen av landbaserte anlegg komme i gang.
SIJ