Det er gått drøye fem år siden Den islamske stat ble et navn på alles lepper. Siden har terrorgruppen stått bak angrep i blant annet Tyrkia, Tyskland, USA og Frankrike, før den Russland-støttede syriske presidenten og den bredt sammensatte koalisjonsstyrken med luft- og bakkestøtte fra USA og Storbritannia omsider nedkjempet organisasjonen.
De siste månedene har det møysommelige opprydningsarbeidet etter krigen startet. Journalister har dokumentert den sjokkerende brutaliteten som har preget konflikten: Byer jevnet med jorden, massegraver med haugevis av ofre som må identifiseres og leirer fulle av fortvilte hjemløse, på flukt i eget land.
Den islamske stat tiltrakk seg vestlige fremmedkrigere en masse, som dro til krigsområdene for å bistå terrororganisasjonen på ulike vis. Ikke bare menn som aktivt deltok i krigshandlinger, men også kvinner som dro til Syria for å bidra på andre måter. Det er uvisst hvor mange nordmenn som nå sitter internert i fangeleirene, men PST har tidligere anslått at det dreier seg om rundt 30 krigere og minst ti kvinner.
Det som gjør situasjonen spesielt vanskelig for norske myndigheter er barna som befinner seg i krigsområdene. Tidligere denne uken publiserte Aftenposten en reportasje fra Al-Hol-leiren i Syria. Der fant de fem norske barn, alle under 7 år, med en død far og en mor som ingen vet hvor er. Antageligvis finnes det flere norske barn i en like håpløs situasjon i andre leirer.
Før påske sa statsminister Erna Solberg at det «ikke er aktuelt å hente ut norske borgere fra slike leirer, heller ikke barn». Denne uken snudde regjeringen, og åpnet for at i alle fall foreldreløse norske statsborgere skal hentes ut av de krigsherjede områdene. At avgjørelsen kom i kjølvannet av reportasjen fra flyktningleiren viser ikke bare journalistikkens makt, men også regjeringens lite gjennomtenkte linje i denne saken.
Vanskeligere er det med familiene som nå sitter fast i Syria. Foreldrene har tilsluttet seg den kanskje mest bestialske statsdannelsen på denne siden av andre verdenskrig. Dette i motsetning til barna, som ikke kan holdes ansvarlige for sine foreldres handlinger. Nettopp av den grunn kan man ikke løsrive diskusjonen om de såkalte IS-barna fra IS-brudene eller IS-krigerne. Norske myndigheter kan ikke uten videre «kidnappe» barn fra sine foreldre.
Flere, blant andre Abid Raja, har gått inn for å tilby mødrene å hente ut barna og plassere dem hos slektninger i Norge. Det er imidlertid ikke en løsning på hele problemet, for mødrene vil neppe skilles fra sine barn. En bedre løsning synes å være å forsøke å hente alle norske statsborgere ut av Syria.
Den norske stat har et ansvar for å verne sine borgere mot dødsstraff, en fare som er overhengende i Assads Syria. Dette gjelder uansett hvor grusomme handlinger de har begått. Men for at en slik ordning skal fungere, må terroristene stå til ansvar for det de har gjort i møte med et rettsapparat som sørger for streng og rettferdig behandling.
Situasjonen er vanskelig, men til syvende og sist koker den ned til den fortvilede situasjonen norske barn befinner seg i. IS-krigerne og mødrene bør få sin dom og norske barn i nød må få beskyttelse.
MS