Annonse
09:53 - 27. april 2019

Døde grisehjerner ble «levende» igjen. Grensen for livets slutt er minst like vanskelig å trekke som den i andre enden, skriver Hanne Østli Jakobsen.

Døde grisehjerner ble «levende» igjen. Grensen for livets slutt er minst like vanskelig å trekke som den i andre enden, skriver Hanne Østli Jakobsen.

Mulighet for liv: Grisehodene som forskerne ved Yale-universitetet brukte i sitt eksperiment var bedre behandlet enn disse, fra et gresk marked. Men ikke veldig mye bedre. Likevel gnistret det der inne, fire timer etter halshuggingen. Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB Scanpix
Annonse

«For hjertet er livet enkelt: Det slår så lenge det kan.»

Vitenskapelig sett er Karl Ove Knausgårds ikoniske åpning av Min kamp en grov forenkling. Livet, døden, og ikke minst veien inn og ut av de tilstandene, er enormt kompliserte, også for kroppens organer.

I et laboratorium i Connecticut i USA, ved Yale-universitet, koblet forskere for ikke så lenge siden opp grisehjerner til et kunstig sirkulasjonssystem de har kalt Brainex. Og bare for å ta dét først: Det var ingen tvil om at disse grisene var døde – de manglet kropp, den var blitt skilt fra hodet fire timer tidligere.

Men med Brainex-systemet pumpet forskerne, ledet av professor Nenad Sestan, en blodlignende cocktail inn gjennom de frittgående hjernene. Det de så, kaster helt om på våre antagelser om døden:

Blodårene i hjernene – fra de store arteriene til de bitte små kapillærene – begynte å fungere igjen, og lot Brainex-«blodet» pumpe gjennom hjernen. Hjernecellene reagerte på medisiner, og individuelle nevroner begynte å fyre av elektriske signaler.

Både når de ble stimulert av forskerne, og – hold deg fast – på egen hånd.

En helt grunnleggende medisinsk antagelse, som ligger bak mye av det som skjer når leger forsøker å redde liv, er at hjernens celler blir uopprettelig skadet – og organismen, grisen, mennesket dør – dersom blodet slutter å pumpe blod og oksygen gjennom den.

Akkurat hvor lang tid det tar, er mer usikkert. I Norge har vi presset den grensen: Legene ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) reddet for noen år siden livet til en kvinne som da hadde ligget under isen i Narvik i to timer med hjerte og lunger ute av drift.

Men hun var nedkjølt, kroppstemperaturen hennes var bare så vidt over 13 grader. Nedfrysing bevarer kroppene våre. Det er ikke for ingenting at minst 300 håpefulle rike og/eller eksentriske amerikanere har fryst ned kroppene sine, i påvente av at teknologien gjør det mulig å gjenopplive dem igjen. UNN har et motto: «Du er ikke død før du er varm og død.»

Mon det.

Hva er bevissthet? Kan du peke på hvor det sitter i hjernen? Ikke forskerne heller.

Grisehjernene som gnistret så smått i Yale-forskernes laboratorier, var oppbevart i helt vanlige temperaturer, både etter at de ble slaktet og underveis i eksperimentet. Da skulle de, ifølge alt legevitenskapen har trodd frem til nå, være så skadet og nedbrutt at de aldri ville fungere igjen. «Da vi startet denne studien, så vi egentlig aldri for oss at vi skulle komme til dette punktet», som professor Sestan sier til The Guardian.

Og dermed må vi konkludere (så sant forsøket blir gjentatt med samme resultat) at en fundamental sannhet om vår kropp nå er falt:

Det er en vei tilbake fra døden.

Hvor lenge denne veien holder seg åpen, og hvorvidt den leder hele veien tilbake til noe vi kan gjenkjenne som livet, er andre spørsmål som det per i dag er umulig å svare på.

Som alle pressemeldinger og nyhetsmeldinger om Yale-forskernes gjennombrudd har påpekt: Ingenting tyder på at grisehjernene var bevisste. Kall dem heller «halvdøde». Selv om det var liv i enkelte hjerneceller, så forskerne ingen tegn til kommunikasjon mellom cellene, langt mindre mellom celler i ulike deler av hjernene. Det er slikt vi vanligvis forbinder med hjerneaktivitet.

Problemet er selvsagt at vi ikke vet hva vi skulle ha sett etter, om grisehjernene så flimret av bevissthet i de minuttene de var påtent. For hva er bevissthet? Kan du peke på hvor det sitter i hjernen? Ikke forskerne heller.

Brainex-cocktailen forskerne brukte, hadde dessuten fått tilsatt et stoff som skulle hindre nettopp aktivitet i hjernecellene, ut ifra teorien om at det ville gjøre det lettere å se tegn til «liv» i hjernen ellers. Hva hadde skjedd om de ikke forsøkte å hindre hjerneaktiviteten?

I en kommentarartikkel, publisert i samme utgave av tidsskriftet Nature som «gjenoppliving»-studien, spør også tre skribenter – en filosof, en jurist og en nevroforsker – om hva som hadde skjedd dersom forskerne aktivt hadde forsøkt å live opp igjen nevronene. Noe «livspotensial» var der, så hva hvis de elektrostimulerte hjernen, på samme måte som man gir hjertet sjokk – clear! – for å starte det opp igjen?


Les også:  Rapport fra vitenskapens yttergrense: Norske forskere håper nå å finne svaret på hvordan bevissthet oppstår.

Når er man død? Det er jo mulig å tenke at «du vet det når du ser det», men det finnes altså ingen globalt akseptert definisjon på døden. Ulike land opererer med ulike definisjoner: mangel på pust, puls, om pupillene har sluttet å reagere på lys. «Permanent bortfall av all hjerneaktivitet», det man i dagligtalen kaller hjernedød.

Det finnes ingen globalt akseptert definisjon på døden.

Men legevitenskapens fremskritt kommer til å tvinge frem vanskelige diskusjoner:

Ved livets start bekymrer noen av oss for hva vi skal gjøre den dagen (og den kommer) legene blir i stand til å redde fostre som ellers ville vært abortert. 

I andre enden er det like komplisert. Magasinet The New Yorker fortalte i fjor historien om den amerikanske tenåringen Jahi McMath, som legene mener er hjernedød, men som moren mener at «er der inne et sted». Hvem har siste ord? 

En kvinne i Møre og Romsdal ble i februar erklært død av legene – men viste seg å være i live da politiet kom for å følge opp saken. Den saken skyldtes en feil, men tvilstilfellene kan bli normalen dersom resultatene til Nenad Sestan og kollegene blir gjentatt og forbedret. Og kanskje en dag testet på mennesker.

Ifølge noen av verdens ledende hjerneforskere og etikere er det ikke for tidlig å begynne å tenke på dilemmaene som da dukker opp, selv om vi snakker om en høyst hypotetisk situasjon, som i beste fall – eller verste, alt ettersom hvordan du ser det – ligger tiår frem i tid.

Hvor mye ressurser skal legene i så fall bruke på å bringe en nær-hjernedød person tilbake igjen? Og hva med organdonasjon, spør bioetikerne Stuart Younger og Insoo Hyun i en annen kommentar i Nature:

Én dag kan legene, og de pårørende, bli stilt overfor valget mellom å forsøke å «hjernegjenopplive» den forulykkede – til uvisst hvilken livskvalitet – eller å erklære pasienten død, og donere hans eller hennes organer til andre dødssyke. Hva ville du valgt?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse