Annonse
08:49 - 12. april 2019

Den vanskelige sidelinjen

Foreldrene til Utøya-ungdommene fikk mange av de samme psykiske reaksjonene som barna i etterkant, viser ny avhandling.

Annonse

Doktoren svarer

Jon Magnus Haga

disputerte med doktorgradsavhandlingen Post-disaster healthcare for parents – a longitudinal study of the mothers and fathers of the Utøya survivors ved Universitetet i Oslo 11. april.

– Nesten 600 ungdommer var samlet på Utøya da terrorangrepet skjedde 22. juli. Mange foreldre fikk meldinger og telefoner, men kunne ikke gjøre noe. Du har undersøkt deres reaksjoner i etterkant, hvordan var de?

– Det viste seg at foreldrene opplevde mange av de samme psykiske etterreaksjonene som ungdommene som var på Utøya. Det å ha et barn i livsfare, uten å kunne gjøre noe med det, bidro til at mange av foreldrene utviklet symptomer på posttraumatisk stress, depresjon og angst. Rundt en tredjedel av foreldrene rapporterte betydelige plager med konsentrasjonsvansker, søvnproblemer og gjenopplevelsessymptomer.

– Det å følge med hjemmefra gjorde at noen av foreldrene fikk like stort symptomtrykk som ungdommene som var på Utøya?

– Som gruppe hadde foreldrene noe lavere symptomtrykk enn ungdommene, men betydelig høyere enn resten av befolkningen. Det var stor variasjon innad. Eksponeringen som foreldrene ble utsatt for, ved å vite at barna deres var i livsfare, se bilder, snakke med dem på telefon, kan gi mange av de samme plagene som det å selv å være utsatt for en slik trussel. Vi har sett dette fenomenet tidligere hos foreldre til barn som er alvorlig syke eller utsatt for trafikkulykker, men det er første gang vi har kunnet vise dette hos mødre og fedre til ungdommer som er blitt utsatt for et terrorangrep.

– Du ser på oppfølgingen av foreldrene i de tre årene som fulgte etter angrepet, med utgangspunkt i data fra intervjuer med ungdommene og foreldrene, og norske helseregistre. Hvordan ble de tatt hånd om av helsevesenet?

– Oppfølgingen ble hovedsakelig ivaretatt av det normale helsevesenet, med fastlegen i spissen. I tillegg ble det satt inn et proaktivt oppfølgingsopplegg. Kommunene skulle ikke vente og se, men ta kontakt med de berørte og høre om det var noe de kunne hjelpe til med. Vi så at alle ungdommene fikk et sånt tilbud, de fleste av foreldrene fikk det også.

– Men det nådde ikke ut til alle?

– Nei, omtrent tre av ti fikk det ikke. Da vi undersøkte hvem som ikke fikk, fant vi ut at det gjaldt foreldre med ikke-norsk bakgrunn og foreldre som var skilt. Det kan være mange grunner til det, kanskje var det språklige eller kulturelle vanskeligheter, eller at man ikke var like oppmerksomme på å nå ut til skilte foreldre som ikke lenger bodde sammen med barnet sitt. Men det gjaldt altså den proaktive oppfølgingen, når det gjaldt det normale helsevesenet så vi ikke et tilsvarende mønster.

– Du skriver at fastlegen spilte en viktig rolle for mange foreldre. Hvordan da?

– Vi så en ganske stor økning i bruk av fastlegetjenester gjennom hele treårsperioden som vi undersøkte. Noen av foreldrene ble henvist videre til psykolog eller psykiater, men de fleste ble ivaretatt kun gjennom fastlegen sin. Spørsmålet vi må stille oss, er om fastlegene har den nødvendige kompetansen til behandling av psykiske traumer på legekontoret, eller om kompetansen i kommunene bør styrkes.

– Noen få benyttet spesialisthelsetjenester på grunn av posttraumatisk stress?

– En av fem mødre var hos psykolog eller psykiater i etterkant av terrorangrepet. Om du sammenligner med tiden før, var det ti ganger så høyt, men så var jo utgangspunktet også lavt. Jeg fant at det stort sett var foreldre med de høyeste nivåene av posttraumatisk stress som ble henvist til spesialisthelsetjenesten. Det kan tyde på fornuftig prioritering.

– Hvordan kan foreldrenes psykiske helse ivaretas bedre i fremtidige kriseplaner?

– Jeg tror det er viktig å erkjenne at foreldrene også selv er utsatt for et traume i det å oppleve å ha et barn i livsfare. Foreldrene er ofte en del av løsningen når vi skal følge opp en ungdom som har det vanskelig, de er en ressurs, men vi må være bevisste på at traumatiserte foreldre også selv har sine behov og sin egen psykiske helse, som vi må ta vare på.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse