«Det ble litt mye.» Sjelden har så få ord skapt så mye rabalder i så mange miljøer som akkurat disse fire har gjort de siste ukene. TV 2s intervju med Sofie, kvinnen i den behørig omtalte Trond Giske-videoen, skapte umiddelbart store bølger i det allerede stormfulle VG-havet.
Onsdag kveld nådde dramatikken sitt foreløpige høydepunkt. Den lenge etterspurte rapporten om VGs håndtering av saken konkluderer blant annet med at det «er blitt begått feil på mange nivåer». VG endrer sine retningslinjer for kildehåndtering, og journalist Lars Joakim Skarvøy får seks måneder permisjon med lønn.
Denne saken er likevel spesiell. Rapporten skildrer et hendelsesforløp som fortoner seg som helt elementær politisk journalistikk. Journalist møter kilde, og for å komme til bunns i saken, er førstnevnte pågående. Å ikke ta et nei for et nei, er en helt nødvendig egenskap for en politisk journalist og en absolutt nødvendighet for den maktkritikken VG skal bedrive.
Problemet i denne saken, er at kilden, 27 år gamle Sofie, ikke har noen befatning med politikken, og dermed ikke kjenner til denne spesielle dynamikken. Da er det desto viktigere at den profesjonelle part er seg sitt ansvar bevisst og ikke presser kilden ved å si ting som at saken «vil se rar ut» om det nå så omstridte sitatet ikke er med i artikkelen. Det som av noen blir omtalt som «VG-skandalen», viser først og fremst hvor langt vaktbikkjene er villig til å tøye de presseetiske kjørereglene, med blod på tann.
Når det blir gjort feil i denne størrelsesordenen i næringslivet eller i offentlige etater, stilles det alltid spørsmål om lederen må gå, selv når tabben hovedsakelig er begått lenger ned i organisasjonskartet. Øverste leder har tross alt ansvaret for bedriften som helhet, noe blant andre VGs politiske redaktør Hanne Skartveit har påpekt på kommentarplass tidligere – men naturligvis ikke når det handler om egen arbeidsplass.
Men Skartveit har kolleger i andre mediehus som har holdt denne «alle må gå»-linjen i hevd også den siste tiden. Spørsmålet som gjerne glemmes, er hva man ønsker å oppnå ved å la øverste leder – i dette tilfellet ansvarlig redaktør – henge.
For det første: Finnes det en strukturell feil man ønsker å få bukt med? For det andre: Vil en annen leder enklere kunne løse problemene?
Svaret på det første spørsmålet burde være ja. Ikke bare i lys av Giske-videoen og alt oppstyret rundt, men også Frithjof Jacobsens avgang, samt de mer generelle anklagene om samrøre og kampanjejournalistikk. For pressen er helt avhengig av lesernes tillit – og metodene til Skarvøy er godt egnet til å undergrave denne. Ifølge en undersøkelse gjort av bransjenettstedet Medier24, har 76 prosent fått redusert tillit til VGs politiske journalistikk etter den siste Giske-saken.
At det er en av de mest profilerte og mest fremgangsrike VG-journalistene som står bak denne feilen, tyder på at forutsetningene for politisk journalistikk er presset: deadliner, konkurranse og tempo overtar for vesentlighetskrav.
Svaret på det andre er imidlertid nei. Det er lite som tyder på at det å bytte ut en vellykket redaktør ville løst dette underliggende tillitsproblemet. Pågående journalister er en forutsetning for et velfungerende demokrati. At noen går over streken, skjer oftere enn man liker å tro, og er antagelig ikke unikt for VG. Den nyvunne erfaringen til Gard Steiro kan, paradoksalt nok, gjøre ham mer egnet enn andre til å ta ansvar og de nødvendige grepene.
MS