Annonse
00:00 - 22. februar 2019

Var boken bra?

Profesjonelle leseres vurdering av skjønnlitteratur er subjektiv, men ikke tilfeldig, sier forsker.

Vurderer vudererne: Knut Oterholm. Foto: Sonja Balci / Oslomet
Annonse

Doktoren svarer

Knut Oterholm

disputerte ved Oslomet 1. februar med doktorgradsavhandlingen Kvalitet i praksis. En sammenliknende studie av profesjonelle leseres situerte diskusjoner av litterær kvalitet.

– Du har studert profesjonelle leseres diskusjoner av litterær kvalitet. Hva gjør en bok bra, ifølge dem?

– De har forskjellige perspektiver på kvalitet, men noen grunnleggende ting går igjen. Det er vesentlig at boken berører og virker inn på leseren, og det legges vekt på både gjenkjennelse og originalitet. Det er de store tingene bøkene diskuteres opp mot, som erkjennelse, kunnskap og estetisk erfaring. Deltagerne vektlegger kriteriene ulikt ut ifra de ulike sammenhengene, og som de institusjonelle rammene boken de vurderer diskuteres innenfor.

– Leserne du tar for deg er bibliotekarer fra folkebiblioteket i Stavanger, Det litterære Råd i Den norske Forfatterforening og to vurderingsutvalg i Kulturrådet. Hva skiller vurderingene deres fra hverandre?

– De har ulike formål, og vurderingen blir til dels styrt av det. Biblioteket ser blant annet ut til å ha som motivasjon å utvikle leseren, Det litterære Råd har fokus på forfatteren, mens vurderingsutvalgene i Kulturrådet snakker om både leseren og forfatteren når de vurderer kvalitet. 

– Hvordan da?

– Ulike leseprosesser har behov for ulike typer språk. Materialet viser at det å formulere seg om litterær kvalitet i samtalebasert vurdering krever forskjellige refleksjoner, med forskjellige uttrykk. Å ta gode avgjørelser, å ha handlingsklokskap, mener jeg det går an å studere som et eget håndverk. Leseren er forpliktet både til verket, konteksten og egen lesererfaring, og må utøve god dømmekraft. 

– Du skriver at vurderingen er subjektiv, men ikke tilfeldig?

Ja, det er et komplekst samspill mellom verk, leser og kontekst. Man kan ikke redusere dette samspillet til å handle om én av disse tre delene. 

– Hva er de typiske ordene leserne bruker for å beskrive en bra bok?

– Det er et bredt vokabular i samtalene, men ord som på en eller annen måte uttrykker en opplevelse av økt livsenergi går igjen. For eksempel at språket er ladet eller lever.

– En av leserne i Kulturrådet sier at «paradokset med å vurdere kvalitet innenfor denne sammenhengen, er at en må lese de dårlige bøkene grundigst». Det er vanskeligst å vurdere bøkene i «tja-sekken»?

– Mandatet i kulturrådssammenheng er å si nei til bøkene som ikke holder et visst nivå av litterær kvalitet. Bøker som har noen kvaliteter, men kanskje mangler andre, kan være vanskelige å vurdere. Bøkene de opplever som de aller beste og aller dårligste, blir de raskt enige om. Å si nei er en avgjørelse har konsekvenser, derfor er det viktig for dem å bruke tid.

– De risikerer å bli en matlei lesegruppe?

– Ja, men de er veldig opptatt av å ikke bli mekaniske i lesningen. Det gjelder alle gruppene jeg har studert. Samtlige bøker, om de er gode eller dårlige, må vurderes hver for seg. Man kan ikke overføre store, forhåndsbestemte kriterier på dem. Det er jo alltid en fare for at lesere går på autopilot. Ut ifra materialet er det tydelig at deltagerne jeg observerer vil unngå det, og samtalen er helt vesentlig for å få det til.

– Leserne du studerer har stor innflytelse på litteraturen vi ikke-profesjonelle lesere får tilgang til, gjennom formidling og innkjøpsordning til bibliotekene. Hva slags inntrykk sitter du igjen med etter å ha studert dem, om åpenheten de har og kriteriene de opererer etter?

– Jeg mener åpenheten er ganske stor. Ofte er diskusjonen om kvalitet knyttet til kriterier. Det er for så vidt viktig med kriterier, men de forteller ikke så mye i seg selv. Det virkelig rike i materialet mitt kommer frem når de som vurderer dette snakker sammen og bruker og vurderer kriteriene.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse