Annonse
12:32 - 21. februar 2019

– Som svart komiker er det lett å bli sett, men vanskelig å bli hørt

Hva er galt med norsk humor? Morgenbladet inviterte til humordebatt og fikk et slags svar. Men mest av alt noen gode sitater. Her er et utvalg. 

– I Norge er det lett å le av IS, men så fort du nevner Breivik, blir det helt stille, sa Jonis Josef på Morgenbladets humordebatt på Josefine Vertshus i Oslo. Selv mener komikeren at det ikke finnes et tema han ikke tør å tulle med, selv om religionskritikk kan være trøblete. Fra venstre: Marit Støre Valeur, Jonis Josef, Randi Liodden og Aksel Kielland. 
Annonse

– Jeg er ikke med på premisset for denne debatten. Jeg synes egentlig det er ganske dust, sa Marit Støre Valeur. 

Prosjektlederen i NRKs fremadstormende flaggskip – NRK Humor – var ikke videre imponert over debattens førende spørsmål og brannfakkel: «Hva er galt med norsk humor?» 

– Det har skjedd veldig mye de siste ti årene, og det er blitt mye bedre. Det lages mye mer humor, det brukes mye mer penger på humor og det eksperimenteres stadig mer med ulike sjangre innenfor humor.

Under huden på norske komikere. Morgenbladet har den siste tiden sneket seg bak scenen for å prøve å forstå norsk humor anno 2019. Vi har kjent på nervene til en blodfersk standupkomiker, spurt om NRKs vitsing bagatelliserer voldtekt og deltatt på ironisk kvotekveld i etterkant av bråket rundt Humorprisen. 

Da Humorprisen ga alle sine åtte priser til menn, satte det i gang en hissig debatt om norsk humor kun er til for blendahvite Terje (30) fra Oslo – og om hvorvidt kvinner og minoriteter er velkomne i det norske humormiljøet. 

Mandag denne uken løftet vi debatten opp et hakk – til scenen – da vi inviterte komikere, kritikere og de som trekker i latterspakene til Josefine Vertshus i Oslo for å fyre løs om ståa i Humor-Norge. I panelet satt komiker Jonis Josef, tekstforfatter og Instagram-satiriker Randi Liodden, kritiker og kommentator i Morgenbladet Aksel Kielland, og prosjektleder i NRK Humor, Marit Støre Valeur. 

Ifølge komiker Dag Sørås – som skrev følgende i en SMS da han pent avslo en invitasjon til å sitte i panelet – er «analyse av vitser overlagt drap på humor». Det tar vi til oss, og velger her å også gjengi kveldens analyser av vitser. Her er noen av utsagnene fra debatten, mer eller mindre korrekt sitert og i en helt tilfeldig rekkefølge: 

Randi Liodden fikk reaksjoner da hun tullet med abort og voldtekt – i en og samme vits. – Men det stopper ikke meg fra å spøke med det. Kongefamilien derimot, den prøver jeg å holde  meg unna. For tuller du med Kong Harald og Mette Marit, blir det et hælvete, sa hun til latter fra salen. Fra venstre: Marit Støre Valeur, Jonis Josef, Randi Liodden, Aksel Kielland og Nikolai Melamed Kleivan (ordstyrer). 

– Er det vanskeligere å markere seg i Humor-Norge hvis man ikke er en hvit mann? 

Jonis Josef: – Som svart komiker er det lettere å bli sett, men vanskeligere å bli hørt. Men samtidig: den hvite mannen på 30 begynner å bli sjalu på meg. Det er vanskeligere for ham å skille seg ut fra de andre hvite mennene som driver med standup og humor, enn det er for meg som svart. Så der har vi et fortrinn. 

Aksel Kielland: – Jeg tror det er en bra ting for all form for humor er at den er så spesifikk og spisset som mulig. Samtidig har NRK som allmennkringkaster et spesielt ansvar for å få folk til å gi ny humor en sjanse. At man ikke bare sier at ‹dette er humorprogrammet for 17-åringer», «dette er humorprogrammet for kvinner» og «dette er svart humor for folk med bakgrunn fra Somalia». 

– Mangler norsk humor mangfold og representasjon?

Marit Støre Valeur: – Jeg må innrømme noe. Dette er noe jeg tror det er fint for humordebatten og den feministiske debatten å være åpen om. La oss innrømme at vi alle er mannssjåvinister, og at vi er alle rasister. Jeg kødder ikke. For vi er alle oppdratt i det samme samfunnet, og vi har alle en automatisk måte å tenke på. For å jobbe for mangfold og representasjon i humor, så må du konstant bevisstgjøre og fjerne deg selv fra det du hele veien er blitt lært opp til. Da jeg satt i juryen til Humorprisen, og skulle stemme på de nominerte, så måtte jeg bare stemme i full fart. I etterkant så tenkte jeg, «oi, fader, jeg stemte bare på menn!». Det skyldtes at jeg ikke hadde fått tid til å tenke over alt det man bør tenke over. 

Randi Liodden: – Jeg har ikke kvinnelig humor på min Instagram. Jeg prøve å holde humoren og kontoen så kjønnsløs som overhodet mulig. Fordi jeg ikke har så mange bilder av meg selv, er det faktisk mange som tror at jeg er en mann.

Jonis Josef: – Det har vært et problem at hvis man skal være svart på tv, så må man si noe viktig. Man må helst si noe om rasisme og sånne ting. Er det en ting jeg har savna, så er det å få lov til å bare være morsom.

Randi Liodden: – Jeg vil gjerne se en sitcom med hjemmeværende somaliske mødre.

Aksel Kielland: – Alle er enige om at vi trenger mer mangfold og representasjon i norsk humor. Det er vel heller et spørsmål om hvordan vi skal klare å finne noen utlendinger. Dette henger sammen med troen på at man selv er representativ, at det sitter en gjeng i NRK og tenker at de kanskje ikke vet hva som er morsomt, men de vet i hvert fall hvem som er morsomme. Det har vært begrensede muligheter til utfordre det hegemoniet, men det er under angrep nå. 

– Er norsk humor for snill og politisk korrekt? 

Marit Støre Valeur: – Komikere er for pysete. Jeg skjønner ikke hvordan man kan gå opp på en scene, si noe du vet vil provosere, og så bli sånn «å, noen ble sure på meg», «å, jeg kan ikke gjøre dette lenger». Jo, det er jobben din å tåle det. Jeg fatter heller ikke hvordan man kan være, eller omtales som, en intelligent og «frittalende» komiker, og samtidig bruke ordet «neger» i en standup. For da skjønner du bare ikke hvordan samfunnet i 2019 fungerer.

– Det man kaller «clapter comedy» er blitt en tendens også her i Norge: Altså at man som komiker møter like mye klapping som latterkuler fra publikum, og at alvorspraten og det seriøse poenget prioriteres over vitsingen. Hva sier det om humoren i Norge?

Jonis Josef: – Personlig har jeg lite til overs for standup-tradisjonen hvor det er en seriøs bunnlinje i midten av standupen, hvor man gjerne skal få publikum til å gråte litt. Hva skjedde med å bare få folk til å le? Vet du hvor vanskelig det er å bare få folk til å le hele veien, eller? Du er mye mer sårbar som komiker da. Når det gjelder for eksempel «Nanette» på Netflix er det sikkert bra, men personlig synes jeg det er ræva.

Aksel Kielland: – Jeg tror det er symptomatisk for tiden vi lever i. Det henger sammen med ideen om at det ikke er «lov» til å si noe lenger, og da er det bedre å komme med noe ektefølt og personlig basert på for eksempel barndommen, fordi ingen kan bruke det mot deg. Det er vanskelig i dag å få publikum til å bli enige med deg. Det er lettere å bruke en strategi som gjør at de i hvert fall ikke blir sure på deg.

– Er det noe tema dere ikke vil eller tør å tulle med? 

Jonis Josef: – Hvis jeg skal leke tøff, så er svaret nei. Jeg har tidligere hatt trøbbel med et tema, og det er religionskritikk. Jeg har ikke helt klart å stå på scenen som somalier å tulle med islam. Men jeg har begynt å gjøre det mer og mer. Det er forresten en ting som er ganske lættis med Norge: Det er veldig lett å le av IS og islamsk terror og sånn. Bare du sier IS så ler nordmenn. Men kødder man med 22. juli, da er det for nærme. Nevner du Breivik, da blir det helt stille ass. Da har du tråkket over en grense. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse