Annonse
10:27 - 09. februar 2019

«Det er litt sånn jeg ser for meg at det blir hvis Facebook tar over verden»

Etter et skandaleår vil Facebook åpne opp slik at brukerne kan stole på dem, og begynte i en plastball i Oslo sentrum.

I bobla: Gustav Lie Gundersen har fått på seg hodetelefoner, og kan følge diskusjonen på scenen fra hvor som helst i rommet. Studiekamerater Tiago Gjesdal oppsummerte opplevelsen: – Dette er for merkelig.
Annonse

– Tør du gå inn?

De fire studentene ser på hverandre og smiler. Solen er i ferd med å lyse opp februarformiddagen på Youngstorget i Oslo. På plassen foran dem står en gigantisk plastball. Den velkjente blåfargen ser litt blass ut gjennom plasten, men logoen står også klistret over døren, og på kaffetrallen utenfor:

Facebook er blitt et fysisk sted – en ball i det sentrale Oslo.

– Jeg skal lage en Story om dette! sier Albert Kvalsvik Holskjær og drar mobilen opp av lommen mens de går mot ballen.

– Men du bruker jo ikke Story? sier Gustav Lie Gundersen, om Facebooks videoformat, der man kan dele småsnutter fra dagen sin på Facebook.

– Ja, det er derfor det er morsomt.

2018 var skandaleåret for nettgiganten, det var ikke ende på problemene: Facebook-brukernes data ble lekket, falske kontoer florerte, falske nyheter ble mer delt enn ekte nyhetssaker. I Myanmar ble Facebook aktivt brukt til å spre falsk informasjon i forkant av massedrapene på rohingya-minoriteten. Grunnlegger Mark Zuckerberg måtte forklare seg for den amerikanske Kongressen, og foran EU-parlamentet, «Vi beklager», sa han der. Denne helgen skal det oversettes til norsk – de kaller det en pop-up, en oppspretthendelse.

– Grunnen til at vi gjør dette, er av den enkle grunn at vi skal være mer åpne nå, sa Facebook Norge-sjef Rune Paulseth noen dager tidligere, på selskapets bortgjemte norske kontorer i Bjørvika.

– Alt det vi nå opplever og har fått kritikk for, har vi gått tilbake og sett på: Hvordan kan vi unngå det når vi går inn i nye løsninger eller utvikler Facebook? Vi må prøve å være en sving foran, i stedet for en sving bak.

Smil og en virtuell prøvesmak. – Kaffe?

En kvinne i forkle med mariusgenser-mønster smiler innenfor balldøren. Den blå logoen lyser fra pappkrusene, med et slagord under: «Det vi bryr oss om».

Facebooks makt

I 2018 ble makten til Facebook et storpolitisk tema.

Debatten blusset opp da det i mars kom nye avsløringer at brukerdata fra millioner av Facebook-profiler ble utnyttet av konsulentselskapet Cambridge Analytica til å blant annet påvirke valg.

I kjølvannet har Facebook-sjef Mark Zuckerberg svart på spørsmål i den amerikanske kongressen, det britiske parlamentet og i EU-parlamentet.

– Den har jeg aldri sett før, sier Tiago Gjesdal mens han leser .

Han og studievennene var egentlig på vei til bokhandelen, de går tekstforfatterlinjen på Westerdals og skulle skaffe en bok. Men de måtte så klart stoppe og gå innom, «det er Facebook i en ball», som Albert Holskjær sier mens han ser seg rundt.

Paulseth står i brun blazer ved en informasjonsdisk og prater med VGs utsendte reportere. I et hjørne kan besøkende ta bilde av seg selv med rare filtre, som på Snapchat – skrekkmaske, Blues Brothers-hatt og briller. Over det hele summer en slags myk technomusikk, den typen du kan se for deg spilles i et sharespace i New York der frilansere forsøker å skaffe seg betalt arbeid.

Smilende mennesker i grå t-skjorter virrer rundt, «Vil du prate med meg?» står det på t-skjorten. Men de går ikke bort til de fire studentene, som ser litt nølende tilbake på dem.

– Jeg lurer på hva som er formålet. Er det sånn at de skal lage seg et navn i Oslo? Det er jo nesten ingen her inne, sier Gundersen og ser seg rundt.

Og rett nok, foreløpig er det flere arrangementsfolk å se enn besøkende, halvannen time etter at arrangementet startet.

– Alle de ansatte her ser jo skikkelig skumle ut. Det er litt sånn jeg ser for meg det blir hvis Facebook tar over verden, istemmer Gjesdal.

– Ja, det er litt sånn Black Mirror, sier Einar Bardal – vi er de rike og de fattige ligger runder bakken, og så må vi inn her for å hente Facebook-vann.

De begynner å snakke om en av episodene i den dystopiske TV-serien, der karakterene bor inne i en lukket verden og samler statuspoeng ved å trene eller dele oppdateringer om seg selv. Musikken fortsetter umerkelig i bakgrunnen. Gustav Gundersen er klar i sin første vurdering:

– Det her er litt sånn Silicon Valley, det blir en parodi på hele – hele bransjen. Men så er det ikke det. Bare at det er det.

Én attraksjon frister likevel: I en krok står en prøvestasjon med Oculus Rift-headset, virtuell virkelighet-brillene som Facebook eier. Med det og en håndkontroll kan du leve deg helt inn i dataspill, eller besøke steder i verden du ikke har råd til å fly til.

– VR er sånn – på 1970-tallet var det flygende biler, de var straks rundt hjørnet. Og nå er det VR, det er vår «flyvende biler», sier Albert Holskjær mens headsettene blir ledige.

– Skal vi gå bort og prøve?

I en boble i en boble. I løpet av de to dagene det åpne huset varer, arrangerer Facebook diskusjoner i ballen, med temaer som «næringslivets fremtid» og unges nettbruk, ytringsfrihet og mental helse. Den første sesjonen denne fredagen handler om feilinformasjon og kildekritikk på internett, medieforsker Bente Kalsnes skal diskutere med et par journalister og en representant fra Facebook.

Men lyden i ballen bærer ikke. Mens Gjesdal og Gundersen ser på kompisene som kjører berg-og-dalbane i Himalaya inne i den virtuelle verden, har debatten plutselig begynt.

Arrangørene hadde visst forutsett det: Debattantene på scenen har på seg mikrofoner, og nå går de ansatte rundt og deler ut hodetelefoner. Og plutselig, med dem på ørene, blir det som om debattantene sitter ved siden av deg i et stille rom:

– Det er som Pippi sier: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill, sier Anders Hofseth, journalist i NRK – de der fremme på scenen er dypt inne i en diskusjon om hvilket ansvar Facebook har for demokratiutviklingen i landene der de opererer.

Etter hvert ser lokalet ut som et «stille diskotek», menneskene surrer rundt hverandre, hver i sin lydboble. Tiago Gjesdal løfter på en øreklokke og ser seg rundt.

– Dette blir jo for merkelig.

Målet her, fortalte Rune Paulseth på Facebook-kontoret, er at brukerne skal få møte dem:

– Det er berettiget for folk å være kritiske, men da må vi være enda tydeligere. Vi inviterer inn så de kan stille hvilke spørsmål de vil, og stille dem igjen: Hvilke data samler dere om meg? Hvordan kan jeg håndtere de dataene? Hvordan kan jeg påse at de ikke deles med andre?

Senere skal de ha quiz her, om Facebooks retningslinjer, dem du nesten helt sikkert godtok uten å lese. Det frister egentlig Albert Holskjær litt – det kunne tross alt være interessant å vite mer om hva Facebook har lov å gjøre med brukernes informasjon. Studentene gløtter bort mot Paulseth, der han stå på andre siden av teppegulvet. Hva skulle de spurt ham om? Gundersen og Holskjær har noen forslag:

– Hva synes dere om facerape? Folk blir mobba på Facebook, hva synes dere om det? Alle ungdommer hater seg selv – hvilken rolle spiller dere i det?

Etter et skandaleår vil Facebook åpne opp slik at brukerne kan stole på dem, og begynte i en plastball i Oslo sentrum.

«Dette får folk til å tenke». Ifølge en undersøkelse fra Ipsos, publisert i fjor sommer, går den daglige Facebook-bruken i Norge ned. Og det er liten entusiasme å spore blant Westerdals-studentene – selvsagt er de på Facebook, forteller de, meldingstjenesten deres er uunnværlig. Men alt det andre?

– Det som er problemer med arrangementer på Facebook, er at man blir litt for ego. Jeg setter dem på vent, på «kanskje», ser om det skjer noe kulere den kvelden, sier Gundersen.

– Du hadde jo ikke gjort det om noen kom og spurte, «vil du komme i bursdagen min?» - og så bare svarer du ikke! sier Gjesdal.

– De bruker veldig mye tid og ressurser på å si, «vi er her, vi er ekte». «Hva tenker du på i dag, hva føler du?» Det er sikkert på grunn av sånne ting, fordi man blir litt fremmedgjort og kald av Facebook.

I boblen er det derimot varmt. Veldig varmt. Ovnene står på full guff, solen skinner, og arrangementet er i ferd med å bli et drivhus. Folk har tatt av seg jakkene, der de sitter benket på saueskinn foran scenen, debatten går fortsatt, uten at det er mulig å høre hva de sier.

Albert Holskjær kommer plutselig gående, han har vandret vekk et øyeblikk. «Jeg har skaffet merch!» I den ene hånden holder han en penn , i den andre klistremerker: Den gamle, blå tommelen, et hjerte, overrasket-fjeset og latter-fjeset. Det er følelsesikonene du kan bruke for å reagere på Facebook. Ett av dem mangler forresten, det vi ifølge en undersøkelse fra amerikanske Nieman Lab bruker mest: Sinnafjeset. Det har de visst ikke laget klistermerker av. Mon tro hvorfor.

Studentene begynner å trekke litt mot døren. Det er fortsatt lenge igjen av paneldebatten, men den frister mindre enn kunstutstillingen de hadde tenkt seg på. De fikk i det minste prøvd virtuell virkelighet for første gang. Begeistringen er delt: Himalaya-spillet var bra – «grovt!», som Gjesdal uttrykte det – mens Bardal beskriver brillene som litt antiklimaktiske. Hva så med arrangementet som helhet?

– Jeg tror egentlig dette bare gjør det verre for dem. Dette får folk til å tenke over hvor ille det er, sier Albert Holskjær mens han ser rundt i boblen som ennå skal stå her i halvannen dag.

– Mens vanligvis lever folk mest uvitende om hvor mye dritt det er med Facebook.

Det var noe med det nye slagordet, «Det vi bryr oss om».

– Hva ville dere valgt, om dere skulle tatt en setning som oppsummerer Facebook i 2019?

Tiago Gjesdal tenker seg om et halvt sekund, før det kommer kontant.

– Facebook. «Har du egentlig noe valg?»

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse