Iselin Nybø, fortsatt forsknings- og høyere utdanningsminister, konkluderte i midten av januar: Regjeringen går ikke videre med foretaksmodellen, som ville gjort universitetene mer uavhengige av staten, men mer avhengige av andre inntektskilder.
Konklusjonen er forventet. Det som muligens kom som en overraskelse, var den kontante motstanden mot det som i fjor ble presentert som en mulighet for mer frihet og større autonomi. Professorene som tok til gatene forrige gang forslaget var på bordet, i 2003, var ennå ikke helt resignerte. Og jammen fikk de følge av studentene. Norsk Studentorganisasjon mobiliserte også mot forslaget.
Av de tre store universitetene – UiO, UiB og NTNU – var Bergen det første som sa tydelig nei til foretaksmodellen. Trondheim var positive til å utrede muligheten for en slik tilknytningsform, mens Oslo landet på nei etter en tids nøling. Professorene og studentene ble hørt, denne gangen også. Det er en foreløpig seier. Foretaksmodellen er for øyeblikket lagt død, men det er ingen garanti for at den blir liggende nede.
Det kan være enkelt for administrasjonen å marginalisere styret som besluttende organ, skrev de internt valgte styremedlemmene ved NTNU i en kronikk i Universitetsavisa og Khrono i forrige uke. De ansatte rapporterer om mindre innflytelse etter fusjonen de nettopp har gjennomført. Men det er Oslomet som kommer dårligst ut i en fersk undersøkelse om demokratisk medbestemmelse. By- og regionsforskningsinstituttet, NIBR, konkluderer med at Oslomet er «et av universitetene i Norge med minst utviklet universitetsdemokrati». Enda verre enn å bli overkjørt, er det kanskje å bli bedt om å gjennomføre grundige prosesser, om å sette av tid, krefter og innlevelse, for deretter å oppleve at man ikke blir tatt hensyn til. Hva er vitsen med å engasjere seg da?
Et demokratisk sinnelag, skriver styremedlemmene ved NTNU, innebærer både at man ikke må utkjempe stadig nye slag om nedbygging av den formelle strukturen for studenters og ansattes innflytelse, og respekt for demokratisk fattede vedtak slik at man unngår nedbrytende omkamper. De kritiserer videre rektoratet ved NTNU for å undervurdere reelle og opplevde omkostninger i iveren etter å være flinkest i klassen til imøtekomme og oppfylle krav ovenfra.
Kronikken setter fingeren på rett sted. Universitetet ligner mer et faglig fellesskap, et slags samfunn, enn en bedrift. Demokrati er hardt, vedvarende arbeid. Og det bygges nedenfra.
MKS