Aktuelt

Bygda som elsker å danse

I Haltdalen i Trøndelag lever gammeldansen i beste velgående. Det er pardans som gjelder, solodans er nemlig show-off.

---

Doktoren svarer

Siri Mæland

Disputerte ved NTNU, 21. januar 2019 med avhandlingen Dansebygda Haltdalen – Knowledge-in-dancing in a Rural Community in Norway. Triangular interaction between dance, music and partnering.

---

– Hva er en bygdefest i bygda Haltdalen?

– I Haltdalen er det en sosial sammenkomst på tvers av generasjoner og sosiale miljøer, der man møtes for å ha det kjekt. På plakatene i bygda står det at det skal være fest, og at et orkester skal spille. Noen ganger er det gammeldansforeningen som inviterer, andre ganger er det samfunnshuset eller grendehuset. Folk kommer for å høre på musikken, eller bare for å treffes, som kanskje er det viktigste.

– Litt som en vanlig fest?

– Ja, de kaller det jo ikke egentlig for bygdefest selv. De kaller det for fest eller tradisjonsfest, det siste er en referanse til at flere av festene er en årlig begivenhet. Og de er veldig glade i de tradisjonsfestene.

– Er det flere fester?

– Det er festene med trønderbandmusikk: Da spiller de dansbare hitlåter fra alle tider, alt fra Guns N' Roses til DDE. Jeg deltok også på gammeldansforeningens fester, og der spilte de en blanding av danseband, tradjazz og gammeldansmusikk.

– Hvorfor valgte du å studere dansen i denne bygda?

– Jeg visste at de hadde danset pols, som er det eldste av det vi kjenner som samværsdans i Norge. Jeg fant ut at det fortsatt danses gammeldans og pols, men at swing var det som forente alle generasjonene. Polsen står ikke like sterkt i den yngste generasjonen, men den lever i beste velgående.

– Du beskriver at innbyggerne i Haltdalen er emosjonelt og intensjonelt involvert i danseaktiviteten. Hva vil det si?

– De gikk ut på dansegulvet med en intensjon om å få en god danseopplevelse. De kunne si at de bare danset, men når jeg intervjuet dem, forklarte de at de søkte etter en god følelse, som de kalte for «når alt stemte». De var teknisk gode dansere, og når de fikk til å danse godt sammen med partneren sin, utløste det en fantastisk lykkerus hos dem. I min doktorgrad har jeg undersøkt hva som trigger denne lykkerusen hos danserne.

– Hva overrasket deg?

– Jeg syntes det var litt absurd at det var en så vanvittig stor danseglede og dansekompetanse, samtidig som de snakket om at det var færre fester, og færre som kom på festene. Det var en slags profeti om at dansefestene nærmest var forbi. Det var paradoksalt. Mange voksne sa at de var veldig danseglade, men de møtte ikke nødvendigvis opp til fest. De sa at ungdommen ikke lenger danset, men det gjorde de.

– Noe mer?

– Små hus egner seg bedre enn store. I store hus kan man få inntrykk av at det er få til stede, selv om ett hundre av de fem hundre i bygda er der.

– Du skriver at bygdefesten har lav status i kulturhierarkiet?

– Når jeg leser om bygdefesten i mediene, blir det nærmest beskrevet som guds styggedom. Da er det rølp og flatfyll – som om det ikke finnes alkohol på andre fester. Bygdefest er sosialisering på tvers av generasjonene. Bygdemiljøet viser omsorg for hverandre. Det er både kroppslig omsorg, og den fantastiske lykkefølelsen av å være sosial med hverandre. I idretten er det akseptabelt med mye kroppskontakt. Men når det kommer til bygdefest og dans så er det akkurat som man har mistet troen på at kroppskontakt er noe flott og fint, som man deler.

– Stemmer det at solodans blir sett på som show-off, slik det står i avhandlingen?

– Nede i Haltdalen var det noen som sa til meg: «Vi fra Haltdalen, vi fra distriktet trenger en hånd å holde i når vi danser. Det er tryggest slik.» Selv om de voksne mente at ungdommene hadde sluttet å danse pardans, var mine observasjoner at ungdommene foretrakk å danse med en partner. Flere uttrykte at de følte seg ubekvemme med å danse alene. De kunne danse solo i byen, men å danse swing i heimbygda ga godfølelsen.

Mer fra Aktuelt