Kommentar

Morgenbladets historie er også historien om hvordan Norges offentlige samtale blir til, skriver Anna B. Jenssen.

Lørdag 13. september 1941 står det to navn over Morgenbladets lederartikkel. Ansvarshavende redaktører: Olaf Gjerløw og R. Werner Erichsen.

Det sendes ut daglige pressedirektiver fra den tyske okkupasjonsmakten. Brorparten av arbeiderpressens aviser er allerede stengt. De resterende er av okkupasjonsmakten delt inn i «positiv», «lojal» og «tilbakeholdende». I den siste kategorien er det bare én avis – Morgenbladet.

Olaf Gjerløw, Rolv Werner Erichsen, Fredrik Ramm og resten av staben skriver sine lederartikler og petiter, og de får mange advarsler. Men denne helgen i september er den siste. Når mandagsutgaven trykkes to dager senere, er det bare ett navn igjen over lederartikkelen: R. Werner Erichsen.

Da Niels Wulfsberg 1. januar 1819 kunne holde første utgave av Morgenbladet i hendene, rett fra trykkpressen i Lille Strandgate, var det delvis et resultat av hans egne ideer, kunnskap og erfaringer, som at han hadde bodd i Stockholm og sett hvordan moderne mennesker holdt seg med avis – hver dag. Og at han hadde lest engelske blader som var aviser nesten slik vi kjenner dem i dag, med nyheter fra inn- og utland, kommentarer, kulturstoff og annonser.

Men vel så viktig var de materielle omstendighetene han befant seg i. Wulfsberg hadde en gasje på 800 spesidaler etter jobben som arkivar i Stockholm, en anselig sum. Og selv om Stortinget halverte gasjen året etter, viser det seg nå i ettertid at han også hadde en gasje til, på 300 spesidaler, fra Karl Johan selv.

Det avgjørende var likevel dette: at det i Grunnloven av 1814 ble slått grundig fast at trykkefrihet skulle finne sted. Trykkefrihet hadde det vært mye pent snakk om i Danmark-Norge også før 1814, men den ble effektivt kontrollert ved at man måtte ha bevilling for å drive trykkeri. Skribenter og utgivere ble straffeforfulgt hvis de var for regimekritiske. Etter 1814 fikk trykkefriheten et helt annet innhold. Wulfsberg var da også innehaver av en bevilling til å drive trykkeri, og hans nye blad fikk portofritak.

Journalistikk er maktkritikk og folkeopplysning, underholdning og provokasjon.

Journalistikk er maktkritikk og folkeopplysning, underholdning og provokasjon. Et avisprosjekt er avhengig sine juridiske, økonomiske og materielle rammebetingelser. Og av de menneskene som lager avisen. Slik var det for 200 år siden, i 1941 og slik er det i dag.

Olaf Gjerløw vokste opp i Nordland, både han og broren gjorde pressefolk av seg. Jernløvene, ble de kalt. I 1919 skriver Olaf Gjerløw side opp og side ned om redaktør Alfred Bredo Stabell og andre notabiliteter fra Morgenbladets historie i anledning 100-årsjubileet. Året etter ble han selv redaktør, et verv han skjøttet samtidig som han skrev på sitt trebindsverk Norges politiske historie. Det ble av mange omtalt som partiet Høyres historie, for det var ingen tvil om Gjerløws politiske tilhørighet.

Fredrik Ramm var journalist på Roald Amundsens luftskipsferd over Nordpolen før han ble redaktør i Morgenbladet. Han var kanskje mest kjent, eller beryktet, for artikkelen som avfødte en av 1900-tallets store kulturdebatter, «En skitten strøm flyter over landet». Med den tok han et nådeløst oppgjør med kulturradikalismen: «Den skade en fordrukken voldtektsmann gjør et barn er liten, sammenlignet med den som en Sigurd Hoel, en Hans Backer Fürst, en Rolf Stenersen, en Karo Espeseth kan gjøre ved sin litterære virksomhet.» Han var antikommunist, men ble også tidlig antinazist.

I 1941 ble Gjerløw og Ramm dømt til tukthus for en tvetydig petit ført i pennen av Ramm. Ramm først til livstid, som senere ble omgjort til ti år. Gjerløw til 15 år. Begge blir sendt til Tyskland.

Rolv Werner Erichsen ga ut avis, balanserende på knivseggen, frem til mars 1943. Da ble avisen stengt. Erichsen havnet på Grini og store deler av Morgenbladets arkiver forsvant for alltid.

I 1945 kom avisen igjen ut. Det er bare dette ene hullet på drøye ett og et halvt år som finnes i Morgenbladets 200 år lange historie. Uten trykkefrihet, ingen avis.

Uten trykkefrihet, ingen avis.

«Morgenbladet er det blad, hvor Wergeland og Welhaven, Bjørnson og Jonas Lie så sine første ting paa prent, hvor Vinje blev indført i litteraturen og Ibsen indførte sit syn paa teatret», skrev redaktør C.J. Hambro til hundreårsjubileet i 1919.

Morgenbladets historie er også historien om hvordan den norske offentlige samtalen blir til, om demokratiet i praksis, utført både høyverdig og rølpete, erkekonservativt og opposisjonelt. Det er historien om hvor avgjørende nettopp pressens rammebetingelser er for hva slags offentlig samtale man kan føre: både de finansielle og de juridiske. Gang på gang har avisen vært på konkursens rand. «Morgenbladet er det eneste som overbeviser meg om at det er et liv etter døden», sa forfatteren Odd Eidem.

Og det er historien om hva som skal til for å holde den offentlige samtalen i gang, hva som kreves av menneskelig innsats, av tankearbeid, svette, mot. Ingen kan ta for gitt at det blir nye 200 år.

Dagens medier presses fra flere hold. Det mest åpenbare er inntektsgrunnlaget: Det koster penger å lage journalistikk, og noen må betale for det. Forretningsmodellen med både leser- og annonsørbetaling, som gjorde det lukrativt å drive papiravis for tyve år siden (dog ikke Morgenbladet), er historie.

Det andre er distribusjonen: En avis kan ikke eksistere uten lesere. 1800-tallets myndigheter strupte aviser ved å ta fra dem portofritaket. Dersom postombæringen reduseres til annenhver dag, er det liten tvil om at det vil ha store konsekvenser for lokalavisene landet rundt. Dagens aviser må skaffe seg både nye digitale inntekter og distribusjonskanaler.

Det tredje er sikkerhetsrisikoen. Slovakiske Ján Kusiak og saudiarabiske Jamal Khashoggi er to av de 53 journalistene som ble drept i 2018. Det er svært vanskelig å drive uavhengig avis i land som Russland eller Ungarn. Den liberale verdensorden vi har tatt for gitt i Vesten, er truet. Selv om det ikke på noen måte synes å være en overhengende fare for dette i Norge, viser historien at man ikke kan ta noe for gitt. Redaksjonell frihet er en forutsetning for demokratiet.

Av de to Morgenblad-redaktørene som ble sendt til Tyskland, kom bare en hjem igjen. Fredrik Ramm ble syk og fikk permisjon. Han døde på hjemreisen.

Bare få dager etter frigjøringen, 14. mai 1945, kommer Morgenbladet igjen på gaten. Ansvarshavende redaktør Olaf Gjerløw trykker en ny programerklæring:

Bladets oppgave skal være å bevare og føre videre det samarbeide som er skapt i vårt land av den nasjonale front under krigen og okkupasjonstiden. Det skal søke å bli et ledende organ for det positive gjenreisningsarbeide i samvirke med alle befolkningslag til trygging av våre hjem og vår fremtid. Det skal uredd og uavhengig hevde det frie ord.

Morgenbladet er hverken mer eller mindre enn menneskene som til enhver tid jobber i avisen – og dere som leser oss. Takk for følget så langt.

Kilder: Morgenbladets arkiv, Norsk biografisk leksikon, Store norske leksikon, Norsk pressehistorie (Ottosen, Røssland, Østbye), Erik Rudeng, Håkon Gundersen.

Mer fra Kommentar