Aktuelt

Fryd over støvet

Liker du dette intervjuet, liker du garantert vår podkast «Da!».

---

Da!

En podkast som tar utgangspunkt i tilfeldige og mindre tilfeldige artikler Morgenbladets 200-årige historie.

Programledere er Kari Slaatsveen og Håkon Gundersen.

Den siste episoden ble sluppet den 30. januar 2019.

---

Gjennom 29 episoder har Kari Slaatsveen og Håkon Gundersen fråtset i Morgenbladets 200-årige arkiv, som en forberedelse til 200-årsjubileet avisen nå er inne i.

– Vi har valset rundt i arkivet og plukket opp det vi synes er spennende, uforståelig, forunderlig, vakkert eller interessant, sier Slaatsveen.

Hun er journalist og forfatter, kanskje best kjent fra NRK Radio. Gundersen er journalist i Morgenbladet, der han også har ansvar for spalten «Morgenbladet for 100 år siden», som hver uke står å lese på avisens nest siste side. De to har vært sammen om podkasten «Da!», som fikk undertittelen «easy listening fra Morgenbladets arkiv».

Serendipitet. 

– 200 årganger er jo mye å lese. Hvordan har dere funnet frem alt vi får høre om?

HG: – Serendipitet! Lykketreff! Det er en kjempejobb, for det er veldig mye graut før du kommer til mandelen.

KS: – Ofte blar vi bare helt tilfeldig i en årgang og finner noe som av en eller annen grunn vekker interessen, som da vi kom over en artikkel om da bingoen kom til Norge. Den ble til en episode. Eller da vi stusset over Rally-Greta i 1930-årene. Eller klitoriskulten i 1918.

HG: – Den påståtte kulten dannet seg om danseren Maud Allan. Hun ble under første verdenskrig anklaget for å ha forledet britiske overklassedamer til å bli lesbiske og dermed lettere bytte for utpressing fra tyske spioner.

KS: – Men folk var tydeligvis ikke fortrolige med det ordet på den tiden, og det var en aristokrat i rettsalen som spurte: «Hvem er denne greske karen Klitoris?»

KS: – En annen episode handler om Jens Esmark, istidens oppdager, ham som Geir Hestmark skrev en flott bok om, og som ble kåret til en av Skandianvias ti beste sakprosabøker i fjor. Det viste seg at Esmark leverte værrapportene til Morgenbladet i 1820-årene, så vi fulgte i hans fotspor helt til Shell på Espa, altså Bolleland, der han oppdaget istiden.

På med masken.

I siste episode av «Da!» er vi i 1830- og 40-årenes Kristiania. I Morgenbladets spalter går debatten om hva som er den beste måten å underholdes på: aking eller maskeradeball?

16. januar 1843: «At age på kjelke er en av våre folkeforlystelser, en av vår vinters behageligheter, som fortjener å stå høyt over maskerade og kortspill og andre lite nasjonale fornøyelser.»

HG: – På denne tiden var Norges hovedstad på størrelse med dagens Mandal, og det hadde ikke vært noen utesteder å gå på om kvelden. Men så kom maskeradeballene som en farsott. Folk kledde seg ut i noe som het dominodrakter, og som husarer og som «vild mand», eller bare med enkle masker som ble solgt ved inngangen. Lokalet, som nå heter Gamle Losjen, var da helt nytt, og på én kveld kunne det danse 900 maskerte mennesker der.

8. januar 1841: «Maskerade i Frimurerlogen. Søndag den 10. januar vil en offentlig maskerade blive avholdt i Frimurerlogens lokale. Maskeraden begynder kl. 8 og slutter kl. 4 om Morgenen.»

Det åpnet altså klokken 20, men da, som nå, ble det ikke riktig liv i dansen før klokken 22, skriver Morgenbladets reporter. Han vil gjerne være verdensvant, og skriver at det er «noget matt og flaut over maskeballet i logen, gjestene bringer ikke liv med seg».

KS: – Det sier han, journalisten, som sitter på galleriet og glor.

HG: – Men så var det maskeradeball hos madam Grue på Vaterland. Der ser det ut til å ha gått livligere for seg. Her er noe fra en lengre reportasje i Morgenbladets konkurrent, Den Constitutionelle, fra 23. januar 1838:

«Herrene er mindre prektig kledd, men har ofte ret gode karakterdrakter. De har imidlertid hverken de fineste manerer eller den behageligste tone. De ryger tobakk i selve dansesalen og for å ha det riktig bekvemt skjære de haken av masken og stikker en sigar i munnen. Derimot er begge kjønn meget galante mot hindanden. Herrene lar aldri noen dame sitte over som vil danse. Man står stadig over hos den man danser med for å konversere henne. De skønne er derfor også til gjengjeld meget omgjengelige og aldeles ikke knipske.»

– «Knipske», altså at de ikke kniper igjen?

HG: – Jeg vet ikke hva annet det skulle bety.

KS: – I annonsene for maskeradeballene understreker madam Grue senere at maskeradeballene er for «anstendige personer».

«Vi må skape fjelene».

Selv om Slaatsveen og Gundersen sverger til tilfeldigheten som metode, er det ikke alltid slik. Som for eksempel når de blar seg gjennom Morgenbladet på jakt etter nyheten om da Norge fant oljen.

HG: – Det er en etablert sannhet i alle norske historiebøker, og nylig i tv-serien Lykkeland, at man fant olje lille julaften 1969. Stavanger Aftenblad hadde fått nyss om det, men det står ikke et pip, hverken i Morgenbladet eller andre aviser før i juni.

Ved å se hvor livlig og mangfoldig også fortiden var, blir man mindre nåtidsarrogant. Det er en kur mot samtidsangst.

—   Håkon Gundersen

– Hva sto det da om den julen som folk har kommet til å forbinde med oljefunnet?

KS: – Vi fant blant annet en debatt om tobakksrøkning i skolen. Noen mente at sigarettrøkning var det beste, mens andre mente det var sunnere med piperøkning.

HG: – På den tiden er avisen er salig miks av antroposofi og skipsfart. Et ekstranummer i romjulen ønsker 1970-årene velkommen, og redaktøren ser inn i fremtiden, fremdeles uvitende om oljefunnet: «Vi befinner oss ikke på den grønne gren. Alt er ikke duket for en lysende fremtid. Intet kommer lenger flytende på fjeler. Vi må skape fjelene, dirigere deres kurs.»

Kur mot samtidsangst.

– Dere har jo funnet mye moro og tullball. Men hvis dere skal si noe overordnet om hva dere har funnet, hva kan dere trekke frem da?

HG: – Det finnes ikke noe mer alvorlig jeg gjør i Morgenbladet, enn akkurat det her. Vi har så lett for å bare se etter viktige og dystre ting i fortiden. Ved å se hvor livlig og mangfoldig også fortiden var, blir man mindre nåtidsarrogant, og man skjønner at vår tid ikke er enestående urolig. Det er en kur mot samtidsangst.

KS: – Skribentene skildret folk mye mer, siden det ikke var fotografier. Da vi laget en episode om de store forbryterne Gjest Baardsen og Ole Høiland, ble særlig Høiland levende for oss. Han beskrives i detalj, hva slags bukser, hvilket stoff, hva slags lue, hvor høy han var …

– Hvordan så han ut?

KS: – Morgenbladet beskriver ham som en velskapt, vakker mann med sterkt blå øyne, stålgrå bukser, grønne hansker med loddent skinn inni og kulørt silkehalstørkle.

– Jeg ser for meg Christian Ringnes.

KS: – Poenget er at han forandrer seg foran oss når vi leser om ham. Man har jo bare sett sorthvitt-tegninger av disse menneskene i 1820-årene.

– Det er lett å la seg underholde av det høytidelige språket i mange av tekstene dere trekker frem.

HG: – Det er mye fint å finne rent språklig. Langt mer enn nå. Nåtidens utgave av Morgenbladet er kanskje den mest alvorlige og minst tilgjengelige utgave noensinne, med mye tungt språk.

– Var det en slags kritikk av egen avis?

HG: – Det kan ikke forstås annerledes. Men jeg sa det med gotiske bokstaver.

Mer fra Aktuelt