Annonse

Annonse

08:36 - 01. februar 2018

De tusener på tusener med vitnesbyrd viser den feministiske bevegelsens styrke – og svakhet, skriver Hannah Helseth.

De tusener på tusener med vitnesbyrd viser den feministiske bevegelsens styrke – og svakhet, skriver Hannah Helseth.

Offentlighetene: Metoo viser at vi lever i en tid hvor grensene mellom motoffentligheter, medieoffentligheten og de sterke offentlighetene er i spill, skriver Hannah Helseth.

KJØNNSLIV

 

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Marianne Nordli, Eline Lund Fjæren, Nazish Sbeen Khan, Kyrre Watne og Hannah Helseth.

 

«Vi har nå en veldig tydelig definisjon av seksuell trakassering. Hvis en person opplever seksuell tilnærming på en måte som er ubehagelig måte, så ja, da er det seksuell trakassering», sa en presset generalsekretær i Høyre, Jon-Ragnar Aarset, i Dagsnytt atten 11. januar. Det var samme dag som varslene om Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise ble gjort kjent av Aftenposten. Wow, tenkte jeg. Generalsekretær i Høyre gjentar ordrett hva jeg har sagt på feministiske bøllekurs i min ungdom. Aarset bruker feministiske aktivisters språk. Men skjønner han egentlig hva han sier?

Aarsets forståelse av seksuell trakassering viser styrken som ligger i metoo. Det ser ut til at det har skjedd en perspektivforskyvning. Plutselig ser politikere, kommentatorer og journalister situasjonen fra den unge kvinnens ståsted. Metoo har med sine tusener på tusener med negative episoder og erfaringer vist styrken som ligger i å gjøre det personlige politisk. Selve begrepet seksuell trakassering har sitt opphav fra et kurs om «kvinner og arbeid» ved Cornell University i USA i 1974, og Lin Farley – som ledet kurset – påberoper seg æren for det. Alle som én på kurset hadde måttet skifte jobb, eller fått sparken, fordi en mann hadde gjort dem ukomfortable. Ubehaget hadde fått et navn og en politisk organisasjon da Workers Women Unite ble dannet. Det er over 40 år siden.

Wow, tenkte jeg. Generalsekretær i Høyre gjentar ordrett hva jeg har sagt på feministiske bøllekurs.

Nødvendigheten av det ene vitnesbyrdet etter det andre er ikke å tale fra en posisjon av styrke, men av svakhet. Det må til fordi det ikke i tilstrekkelig grad er etablert som et politisk problem. Det er nødvendig fordi det ikke finnes systematisk kunnskap om omfang, fordi seksuell trakassering ikke automatisk er med i arbeidsmiljøstudier, og fordi det finnes tiltak mot mobbing i skolen, men ikke mot seksuell trakassering. I elevundersøkelsen, som gjennomføres hvert år og kartlegger elevers skolemiljø, spørres det ikke om seksuell trakassering. Når problemet ikke i tilstrekkelig grad anerkjennes eller kartlegges, så må trakasserte kvinner vitne, fortelle og bygge opp en talerstol av offererfaringer. De må bære byrden og risikoen det er å fortelle om intime og sårbare erfaringer. Selvsagt former dette også hva vi snakker om og hvordan vi snakker om seksuell trakassering som fenomen.

Den politiske filosofen Nancy Fraser har gjort en videreutvikling av Jürgen Habermas’ teorier om offentlighet og demokrati. Ideelt sett skal politiske diskusjoner, talemåter og problematiseringer utvikles i motoffentligheter, som når kvinnebevegelsen dannet sine egne magasiner som tematiserte vold og voldtekt i parforholdet lenge før det var tema i Stortinget. Krisesentre var steder hvor kvinner skulle bli trodd, bli hørt og bli trøstet. Facebooks oppdatering fra metoo er nåtidens eksempel på en motoffentlighet, men det er også høyreorienterte nettsteder som Resett og Document. Fraser mener deretter at politiske krav skal debatteres i den allmenne offentligheten, slik som i medieoffentligheten. Den har en annen funksjon – anklager skal og bør undersøkes, journalister skal utføre kildekritikk og etiske retningslinjer skal gi den anklagede uttalerett. Til slutt skal politiske krav som har tålt kritikk og overlevd bli vedtatt som lover og tiltak i Stortinget, som er del av de sterke offentlighetene.

Seksuell trakassering blir ikke borte over natten selv om politikere har sagt «holdningsendring» tusen ganger.

Metoo viser at vi lever i en tid hvor grensene mellom motoffentligheter, medieoffentligheten og de sterke offentlighetene er i spill. Høyres Jon-Ragnar Aarset bruker den feministiske motoffentlighetens forståelse av seksuell trakassering, at det er den utsatte som definerer og har rett til å bli trodd. Som medmenneske, ja. Som del av et hjelpeapparat, ja. Som begrunnelse for å si fra, ja. Men som en prosedyre håndtering i en partiorganisasjon? I medieoffentligheten? Eller som gjeldende definisjon i en rettssal? Tror ikke det.

Det finnes ikke et lavterskeltilbud hvor seksuelt trakasserte kan henvende seg, men jeg tror ikke Høyres generalsekretær skal, vil eller burde ha den funksjonen. Målet må være at det ikke trengs en hær av vitner, men at det finnes institusjonaliserte tiltak mot seksuell trakassering og politikere som vet hva de snakker om. Seksuell trakassering burde møtes og behandles som andre samfunnsproblemer, som ikke blir borte over natten selv om politikere har sagt «holdningsendring» tusen ganger.

Når de personlige historiene dominerer debatten kan det hindre politiske tiltak, fordi det fører til et emosjonelt behov om å ta avstand fra enkeltpersoner og enkelthendelser. Da kan et institusjonelt problem legges på noen personer, og når alle bare har tatt avstand nok stilner mediestyret. Til neste runde. Det er opp til oss som samfunn at dette fører til varige institusjonelle endringer. Såpass skylder vi alle de som har stått frem med sine historier.

Hannah Helseth er forfatter med doktorgrad i sosiologi

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse