Annonse
00:00 - 09. februar 2018

Skuddene i Macerata

En ekstremist skyter på afrikanske innvandrere i gatene. Fascismen er tilbake i Italia. I alle fall som valgkamptema.

Comeback: I filmen «Jeg er tilbake» dukker Benito Mussolini opp i Roma, som tv-stjerne. Fascismen er også tilbake i den italienske valgkampen. Foto: Claudio Iannone
Annonse

Valg

4. mars er det parlamentsvalg i Italia.

Det populistiske partiet Femsjernersbevegelsen er for øyeblikket største enkeltparti på meningsmålingene, mens en koalisjon mellom ulike høyreside-partier leder samlet sett. 

I Roma er vegger og busser dekket med reklame for en film som hadde premiere i forrige uke. Sono tornato står det med 1920-tallstyper over et bilde av en skallet, uniformert mann med ryggen til. «Jeg er tilbake» er en middels vellykket remake av den tyske filmen Han er her igjen, basert på Timur Vermes’ bok. I den tyske originalen hadde Adolf Hitler på mystisk vis våknet til live igjen i vår tid, i bunker-ruinene i Berlin. Den italienske varianten handler om Benito Mussolinis tilbakekomst i Roma. Den handler også, på et vis, om at Mussolini aldri riktig forsvant. «Mussolinis» replikker i filmen, som i stor grad er basert på saker diktatoren sa i virkeligheten, er ikke så annerledes enn det man hører i utkantene av den italienske valgkampen i dag. De mest ytterliggående partiene, som Casapound, er ikke mer sjenerte enn at de anerkjenner arven. Da en representant for Lega Nord, et parti med regjeringsambisjoner, for et par uker siden skulle si noe om viktige politiske utfordringer i dag, snakket han om at «den hvite rasen må beskyttes».

Fire dager etter premieren på «Jeg er tilbake», kjørte Luca Traini rundt i en svart Alfa Romeo i den italienske byen Macerata. Med en Glock-pistol han hadde kjøpt kort tid i forveien, skjøt han ut av bilvinduet på folk han antok var afrikanere. Fem unge menn og en kvinne ble skutt, to av dem ble alvorlig skadet. Da Traini ble arrestert, hadde han svøpt seg inn i et italiensk flagg. «Lenge leve Italia», ropte han, før han hevet hånden i hilsenen Benito Mussolini gjorde til sin. I Trainis leilighet fant politiet et assortert utvalg høyreekstreme rekvisitter og en utgave av Mein Kampf.

Debatten i etterkant har fulgt spor som ikke er helt ukjente. Her finner vi dem som fremholder at dette var en galnings verk, eventuelt en handling begått av en mann som var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Ved broen Ponte Milvio i Roma hang en gjeng ungdommer fra hovedstadens nyfascistiske ungdomsmiljø opp et banner: «Ære være Luca Traini», sto det, med bokstavtyper som minnet om dem som pryder filmplakaten for «Jeg er tilbake». Tanken, slik den formuleres av denne falanksen av Traini-støttespillere, er at dette var en slags forsvarsaksjon. En ung italiensk kvinne ble nylig funnet drept og partert i en koffert i Macerata, og den mistenkte er nigerianer. Trainis skudd var et desperat svar på denne groteske ugjerningen, et fortvilet forsøk på å stanse den ulovlige innvandringen og de problemene den fører med seg.

Tidligere valg i Italia har vist at redselen for innvandrere kan veie tyngre enn advarsler om fascismens tilbakekomst.

Da lederen for partiet Fratelli d’Italia, Giorgia Meloni, var gjest i et populært talkshow tidligere denne uken, var det et lignende argument som ble fremført. Det vil si, hun tok naturligvis avstand fra volden, men gikk raskt over til å snakke om problemene med kriminelle innvandrere. Melonis koalisjonspartner Silvio Berlusconi benyttet anledningen til å si at han vil kaste ut 600 000 ulovlige innvandrere straks han får makten. «Venstresidens hender er tilsølt av blod, hevdet tredjemann på høyresidens lag frem mot valget 4. mars, Matteo Salvini fra Lega Nord, i et annet debattprogram. Det er fordi den sittende regjeringen ikke har stanset alle utlendinger ved landets grenser at antallet voldtekter, overfall og drap øker. Det som hendte i Macerata, er noe man egentlig bare må regne med.

Det finnes et par utfordringer ved det resonnementet. Statistikken viser at denne typen voldelig kriminalitet stort sett ligger på et gjennomsnittlig europeisk nivå i Italia, mens den i enkelte tilfeller er lavere. Kriminaliteten har heller ikke økt de siste årene, den har gått litt ned. Det finnes flere grunner til at Salvini likevel går så hardt ut. En av dem, kan man tenke seg, er at Traini har vært aktivt medlem, kandidat og valgkampmedarbeider for Salvinis parti. Forfatteren Roberto Saviano, kjent for flere bøker om den napolitanske mafiaen, er ikke i tvil om hvem det er som egentlig har blod på hendene: «Den som har det moralske ansvaret for hendelsene i Macerata, er Matteo Salvini. Han og hans ubetenksomme uttalelser utgjør nå en dødelig fare for det demokratiske reisverket», sa Saviano, og etterlyste en tydelig definisjon på ugjerningen: «Vi må ta det for hva det var: Et fascistisk terrorangrep.»

Matteo Renzi, venstresidens statsministerkandidat, har forsøkt å tone ned dette politiske aspektet ved hendelsene. Tidligere valg i Italia har vist at redselen for innvandrere kan veie tyngre enn advarsler om fascismens tilbakekomst. Da den tidligere voldsdømte eksfascisten Gianni Alemanno ble borgermester i Roma for noen år siden, var det nettopp etter en valgkamp preget av et drap begått av en innvandrer. Renzis partifelle, samferdselsminister Graziano Delrio, var imidlertid noen hakk tydeligere i et intervju med avisen La Repubblica onsdag denne uken. «Vi har vært stille lenge nok. Den nye fascismen må stanses», het det på avisens forside. Delrio mener vi er i ferd med å miste følelsen av menneskelighet når skudd mot uskyldige mennesker så raskt blir bortforklart. (Det er jo nettopp dette som kjennetegnet fascismen i begynnelsen: Ikke massedrap og raselover, men rå vold, forkledd som opprettholdelse av ro og orden.) «Fascismen kan vende tilbake», sa Delrio.

Slik statsministerkandidaten Matteo Salvini ser det, er dette fascistsnakket «surrealistiske overdrivelser» fra venstresiden. Kanskje er det slik – surrealistisk, ahistorisk, komisk, nærmest, slik store deler av «Jeg er tilbake»-filmen er en komedie. Historien kan vel ikke gjenta seg på ordentlig, akkurat som Mussolini ikke plutselig en dag kommer til å våkne opp på Piazza Vittorio i Roma. Det går jo ikke an. I den siste scenen i «Jeg er tilbake» blir en kvinnelig produsent som gjør karriere på at Mussolini blir en slags tv-stjerne i dagens Italia, spurt om hun ikke driver med fascistpropaganda. Hun smiler og svarer før hun kjører av gårde med eksdiktatoren i setet ved siden av seg: «Er det ikke litt umoderne å snakke om fascisme nå 70 år etter krigen, synes du?»

Annonse