Annonse

Annonse

17:16 - 03. januar 2018

Nytt år, nye bekymringer

Krigsfare, pandemi og enda mer Trump. Hva tror Norges fremste tenkere og forskere vil definere 2018? Hvilken utvikling tør vi håpe på? Og hvilket scenario er det verste?

 

Julie Wilhelmsen, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi)

Den nye øst-vest konflikten sprer seg til stadig nye felter, saksmessig og geografisk. Dette vil sannsynligvis også prege 2018. Både den militære, den økonomiske, den informasjonsmessige og den diplomatiske dimensjonen av russisk-vestlige relasjoner er i konfliktmodus. Selv ikke nordområdene, der godt samarbeid har preget relasjonene i årevis, ser ut til å kunne skjermes fra denne dynamikken. Og den ser ut til å eskalere, selv etter valget av en amerikansk president som hevdet han ønsket et annet forhold til Russland, og uavhengig av om det ikke lenger er i Russlands interesse å hausse opp konflikten med Vesten.

Foto: Mikhail Klimentyev / Tass / Getty Images

Situasjonen er mer alvorlig enn man tror. For dette dreier seg ikke bare om NATO-utvidelse og «beroligelse» av nye og potensielle medlemsstater i form av økt militært nærvær på den ene siden, og motstand og militær mobilisering på den annen. Det dreier seg også om en konfrontasjon mellom «liberal intervensjonisme» på en ene siden og «tradisjonalistisk og autoritær reaksjonisme» på den annen. Spørsmålet om å stå imot den annen part ser ut til å ha blitt et spørsmål om hvem vi er og hvem som har moralen på sin side. Og på begge sider ser haukene ut til å vinne diskusjonen om hva som må gjøres, i Russland i særdeleshet, men også i Vesten. General Robert Nellers advarsel til sine US Marines på Værnes to dager før jul, om at de er der for å delta i en kommende storkrig, er en påminnelse om at Norge står midt i denne konflikten.

Det verste som kan skje er en feiltolkning av den annen parts intensjoner i Ukraina. Enten det er at USA bestemmer seg for å bevæpne Kiev i forsøk på «avskrekke» Russland, eller det er at Russland finner det for godt å øke sitt militære nærvær i Øst-Ukraina med samme begrunnelse. Dette er for øvrig en type situasjon som kan oppstå andre steder også.

Det beste som kan skje er at noen på ledelsesnivå ser hvor det bærer og starter et lavmælt diplomatisk fotarbeid for å finne én sak det går an å samarbeide om.

Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi ved Universitetet i Oslo

Spørsmålet om menneskets status vil stå sentralt i 2018, skjønt i svært ulike kontekster: fra flyktningers rett til beskyttelse der deres statstilhørighet gjør dem til ofre og forfulgte, over posthumanismens utfordringer av det spesifikt menneskelige og transhumanismens mål om å «forbedre» det, til det eksistensielle spørsmålet om vi for sent vil innse hvordan vårt artsegoistiske skadeverk på kloden vil slå tilbake på oss.

Foto: Arne Nævra / NTB Scanpix

Økosystemenes skadde tilstand viser kostnadene ved en ensidig menneskesentrert filosofi: Vi har tenkt og handlet som om vi er moralsk overlegne alle andre skapninger og gjort dem til rene midler. Det blir stadig flere av oss, og stadig færre av alle slags andre. Tilværelsen blir fattigere – biologisk, kulturelt og opplevelsesmessig. I seneste laget erkjenner vi at de «mytiske» verdensbildene forvaltet en nå utrydningstruet innsikt: Vår særegne evne til ansvar er intet verdt med mindre den omfavner også de skapningene som mangler slik evne, men som ikke er uten egenverd av den grunn. Overgangen til antropocen, menneskets tidsalder, krever en filosofi som ser mennesket som del av naturen, ikke adskilt fra den.

Forverringen av klodens tilstand har skjedd på den analytiske filosofiens vakt, uten nevneverdig engasjement og motstand fra en filosofi som er seg selv nok, og – med visse unntak – har abdisert fra samfunnsoppdraget i en antiintellektuell tid der kunnskapsbasert systemkritikk trengs mer enn noensinne. Mens unge forskere er fanget i rotteracet om publikasjoner lest av en innvidd håndfull, tørster studentene etter nye måter å aktualisere filosofien på slik at den gjenerobrer sin betydning utenfor seminarrommet og i en større offentlighet.

Anders Ravik Jupskås, seniorforsker og nestleder ved Senter for ekstremismeforskning (C-Rex) ved Universitetet i Oslo

I 2018 vil høyrepopulistiske partier konsolidere sin posisjon i Europa, og deres tankegods – en ekskluderende nasjonalisme, autoritære tilbøyeligheter og antielitisme – vil normaliseres ytterligere.

Mens 2016 sto i høyrepopulismens tegn med brexit og Trump, var 2017 tilsynelatende en stor nedtur for høyrepopulistiske partier i land som Frankrike, Tyskland, Nederland og Østerrike. Men historien om høyrepopulismens vekst (i 2016) og stagnasjon (i 2017) var i stor grad medieskapt. I et historisk perspektiv gjorde høyrepopulistene i alle de nevnte landene svært gode valg. Dessuten viste flere av valgene at den etablerte høyresiden er blitt «smittet» av høyrepopulismen.

I 2018 er det parlamentsvalg i ytterligere tre viktige europeiske land. Alle steder vil høyrepopulistene gjøre det godt. I Italia kan Silvio Berlusconi nok en gang bli statsminister for en høyrepopulistisk koalisjonsregjering, gitt at han får omgjort en tidligere dom som hindrer ham i nettopp det. I Ungarn kan partiet Fidesz muligens gjenvinne et to tredjedels flertall i parlamentet og fortsette demonteringen av det liberale demokratiet med uforminsket styrke. I Sverige ligger Sverigedemokraterna (SD) an til å gjøre sitt beste valg noensinne, og noen av partiene på høyresiden har motvillig plukket opp deler av SDs retorikk og politikk.

På den ene siden innebærer høyrepopulismens fremmarsj at minoriteters rettigheter og maktfordelingsprinsippet i økende grad utfordres. På den andre siden bidrar disse partiene til økt demokratisk deltagelse blant marginaliserte grupper og et bedre samsvar mellom velgernes og politikernes holdninger.

Camilla Stoltenberg, direktør ved Folkehelseinstituttet

Mitt felt er folkehelse. Å fremme helse, forebygge sykdom og tidlig død, og beskytte mot helseskade, blir enda viktigere i 2018 enn i 2017. Men hvordan kan folkehelse oppnå mer enn høflig oppmerksomhet? Store sykdomsutbrudd og brå kriser kan sette dagsorden og føre til endringer, men mange av folkehelsekrisene er gradvise og stillegående. Det gjelder for eksempel antibiotikaresistens, rusavhengighet og fedme. Derfor er det ikke nok å spå om hva som vil inntreffe og definere 2018 på mitt felt. Man bør heller forsøke å definere det som skal skje.

I 2018 er det hundre år siden spanskesyken tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker, og 66 år siden «The Great Smog of London» tok livet av 12 000 i løpet av fem dager i en desember med høy luftforurensning. Disse krisene ble avgjørende for utviklingen av lovverk, institusjoner og forskning om folkehelse, men er ikke tilstrekkelige til å løse noen av dagens utfordringer: å redusere antibiotikaresistens, redusere uføretrygding på grunn av psykiske lidelser, og å lage et matsystem som gir både bærekraft og helse. Folkehelsearbeid krever ofte tiltak på tvers av sektorer og landegrenser. Derfor trenger vi tverrsektorielle strategier og handlingsplaner der tiltak veves sammen med forskning og innovasjon. Hva med å starte med to tverrsektorielle strategier i 2018? Med folkehelse som utgangspunkt er det flere verdige partnersektorer å velge mellom, men mat og bærekraft kunne være den ene, og utdanning, oppvekst og velferd kunne være den andre.

Hva er det beste man kan håpe på for helsetilstanden globalt? Fred, frihet og mindre fattigdom.

Og hva er det verste som kan skje? En farlig pandemi.

Anders Romarheim, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier (IFS)

Min forskning beskriver Trumps utenrikspolitiske «doktrine» som dominant bilateralisme. Den er basert på nasjonalisme og proteksjonisme og er innrettet mot å sikre maksimal uttelling for USAs enorme maktbase. Dominansen innebærer å åpenlyst sette små og fattige stater under press. Et tydelig eksempel er FN-avstemningen om flytting av USAs ambassade til Jerusalem. Det er altså mange illevarslende tegn for internasjonal sikkerhet i Trump-administrasjonens handlingsmønster.

Blant de viktigste er at tilliten eroderes mellom stater når Trump og USA behandler internasjonale organisasjoner som lite annet enn avanserte skravleklubber. USA er i ferd med å aktivt avvikle en liberal verdensorden landet var instrumentelt i å skape. Samarbeid og aktiv policy-koordinering er essensielt for å skape stabilitet og gjensidig avhengighet stater imellom. Trump og USA trenger i mindre grad denne forutsigbarheten på kort sikt, grunnet deres enorme maktbase.

På lang sikt er det derimot ødeleggende for global strategisk stabilitet om stater ikke ser nytten av å samarbeide tett. For stater er det å samarbeide i seg selv tillitsskapende. Gjennom diplomati unngås misforståelser og avklares standpunkter. Jeg frykter konsekvensene av en nedgang i viljen til internasjonalt samarbeid fra USAs side. Dette kan igjen smitte over på andre stater, som ser at nytten av å prioritere det multilaterale falmer. 2018 kan bevitne den effektive multilateralismens endelikt.

Hege Skjeie, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo

Når vi ser mot neste år er det ikke mulig å komme utenom den voldsomme kraften i Metoo-kampanjen. Den kampanjen har ingen konkurrenter når agendaer for 2018 skal opp. For mitt felt, likestillingspolitikk, betyr det politikkutvikling som kan komme trakasseringen til livs: skikkelig rettsvern og gode strategier for forebygging. I Norge har kampanjen gjort det mye vanskeligere å begå politiske unnlatelsessynder fremover. Så sent som i fjor kunne regjering og storting (igjen) unnta forbudet mot seksuell trakassering fra den håndhevingen som ellers gjelder i likestillingslovgivningen. Det vil si lett tilgjengelig håndheving hos ombud og nemnd. Når trakasseringen er seksuell, kan bare domstolene behandle den. Det er en mye tyngre vei, og etablerer et skille som ingen politikere noen gang har klart å begrunne ordentlig. Det har de dessverre heller ikke trengt å gjøre. Men slik blir det ikke i år.

Foto: Lucy Nicholson / Reuters / NTB Scanpix

Det var et tabu i likestillingspolitikken som sprakk opp med Metoo. Jeg vet ikke om det finnes noen annen sosial bevegelse å sammenligne med. Kampanjen har vært en innovativ kombinasjon av «global» og «lokal», men den har jo også vært eksepsjonell gjennom konsekvensene den har fått i enkeltsaker, når maktmisbrukende menn nærmest falt ut av posisjonene sine. Det beste vi kan håpe på for likestillingspolitikk i 2018 er en ny internasjonal standard for å komme seksuell trakassering til livs. Ikke minst blir gjennomføringen av Istanbul-konvensjonen viktig – Europarådets konvensjon mot kjønnsbasert vold – som også gir trakasseringsvern.

Det beste vi ellers kan håpe på – i år som hvert eneste år – er at jenters rett til utdanning blir realisert overalt. Det vi alltid bør frykte i internasjonal likestillingspolitikk er at religiøse regimer styrkes og at religion får definere politikk.

Grete Brochmann, professor i sosiologi, Universitetet i Oslo

2018 blir et viktig år for å innlemme flere flyktninger i det norske samfunns- og arbeidslivet. Den ekstraordinære tilstrømningen i 2015 ble en stor utfordring for mottakssystemet og etter hvert for integrasjonsarbeidet i kommunene. Ved overgangen til 2018 er drøyt 25 000 personer innrullert i introduksjonsprogrammet. Mange av disse skal i løpet av 2018 prøve seg i et arbeidsmarked med et stadig betydelig antall arbeidsinnvandrere fra EØS-land, i tillegg til marginaliserte grupper både i minoritets- og majoritetsbefolkningen, som sliter med å få fotfeste.

De uvanlig lave ankomsttallene av flyktninger etter kriseløsningene i 2015 har gitt norske myndigheter et pusterom som burde utnyttes til nyskapende tilnærminger. Flere utredninger har pekt på behovet for tung satsing på sosiale investeringer: på grunnleggende kvalifisering, yrkespraksis og påbygging av medbrakt kompetanse for at nykommere og andre jobbsøkere bedre kan matche etterspørselen i morgendagens arbeidsmarked, preget av omstilling og digitalisering. Dette er en stor bestilling som vil kreve mer helhetlig og langsiktig tenkning i politikken. Skarpere prioriteringskonflikter vil prege tiden som kommer, med lavere oljeinntekter og aldrende befolkning.

Man kan håpe at myndighetene lykkes vesentlig bedre i å skape differensierte løp for nykommere med ulik bagasje, slik at flere kommer i arbeid, og at dette også får ringvirkninger når det gjelder deltagelse og sosial integrasjon.

Hvis ikke myndighetene lykkes bedre, øker risikoen for mer ulikhet og konflikt i samfunnet, for varig marginalisering og parallellsamfunn.

Øyvind Østerud, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo
For to tiår siden brukte president Bill Clinton et ord som spredte seg som en præriebrann. Han sa at globalisering var tidens trend og historiens gang. Globalisering ble den store samtidsfortellingen – nedbygging av statsgrensene, frihandel, samarbeid og folkerett i sømløs harmoni.

Foto: Anthony Kwan / Bloomberg / Getty Images

Det var i en annen verden. I året som gikk er nasjonal selvhevdelse og statlig rivalisering drevet opp på et høyere nivå. Den liberale verdensorden er rystet av presidentvalget i USA, et strammere lederskap i Russland og Kina, brexit i Storbritannia, velgerprotester mot åpne grenser og økonomisk tilbakeslag i en rekke land. Større økonomisk ulikhet og mindre sosial trygghet har underminert globaliseringen blant store folkegrupper. EU er blitt mer av et hierarki med Tyskland øverst og Hellas nederst. Den geopolitiske realismen er tilbake.

Det verste som kan skje er at de storpolitiske maktforskyvningene driver stormaktene inn i Thukydids felle. Omkring år 410 før vår tidsregning skrev Thukydid om den peloponnesiske krig at «det var veksten i Athens makt og den frykt dette skapte i Sparta, som gjorde krigen uunngåelig». Den amerikanske statsviteren Graham Allison har nylig overført dette til forholdet mellom USA og Kina. Han hevder at krigsfaren er stor.

Det beste vi kan håpe på er at altfor mye har endret seg siden antikken, at gjensidig avskrekking, opplyst egeninteresse og rasjonelle valg holder den skjebnetunge trusselen fra Thukydids felle på avstand.

Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

Hvordan kan jeg være sikker på at jeg vet det jeg tror at jeg vet? Hvilke kilder bør jeg gå til? Hvem kan jeg stole på, hvem kan jeg skylde på, og hva kan jeg gjøre?

Disse spørsmålene er ikke nye, men i en overopphetet tidsalder der mange snakker i munnen på hverandre, ytringsfriheten blir både demokratisert og privatisert, og hvor verdenskartet går ut på dato raskere enn før, blir kampen om sannheten akutt, tilspisset og polarisert. Dermed mister politikerne et vesentlig styringsredskap, nemlig pålitelig kunnskap. Medieoffentligheten formidler en slags opplyst forvirring, og vi vanlige borgere må velge mellom kunnskapsregimer som om de var varer på et marked. På Youtube blomstrer konspiratoriske filmsnutter om klima, Kina, migrasjon, 11. september og mye annet. Motsnuttene, som gjerne presenterer forskning, får langt færre treff. Youtube var også et viktig rekrutteringsredskap for Daesh (IS), med hatefulle snutter om den vestlige sivilisasjon og glorifiserende snutter om kamp, ære og renhet. Forut for brexit-avstemningen produserte britiske tabloidaviser en jevn strøm av halvsannheter og usannheter om EU. Hvor mange som stolte på denne kunnskapen er usikkert, men det kan ha vært mange nok. Og ennå har jeg ikke engang nevnt Twitter-presidenten.

Opprøret mot etablerte eliter i politikk, journalistikk og akademia, som gjerne forbindes med de sosiale mediene, befinner seg i regjeringsposisjon i stadig flere land. Demokratiseringen av ytringsfriheten i de sosiale mediene har gjort det mulig for rappkjeftede demagoger å fremstå som mer presise sannsigere enn forskere, og det reelle skillet mellom lønnede informasjonsagenter, digitale troll og redelige kunnskapsformidlere er blitt vanskelig å få øye på.

Det beste vi kan håpe på, er et opprør mot opprøret, der den langsomme kunnskapen vinner. Det verste som kan skje er total resignasjon, der resultatet blir en karikatur av et postmoderne samfunn der usikkerhet og skråsikkerhet erstatter det tvisynte opplysningsprosjektet.

Cathrine Holst, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo

Jeg forsker blant annet på forholdet mellom forskning og politikk og politikkens idé- og kunnskapsgrunnlag, og her er det noen trekk som tegner seg for 2018.

Trepartssamarbeidet er under press. Dette skyldes en svekket fagbevegelse, globalisering og ny teknologi, men også nye måter å legitimere politikk på. Kravene i og til styringsverket om å evidensbasere og kostnadseffektivisere reformer vil skjerpes. Økonomene vil også i 2018 være den mektigste faggruppen. Politikere vil være mest for den forskningen som understøtter det de allerede mener. Det vil nedsettes «ekspertgrupper» som jobber ut fra stramme mandater og tidsrammer. Universitetene vil bli enda mer opptatt av omdømme og impact. Det vil bli mer følge- og intervensjonsforskning. Det blir stadig færre offentlige intellektuelle av klassisk merke med sete i akademia. Mobilisering og folkelig engasjement gjennom sosiale medier befester seg som del av normalpolitikken. Norge vil fortsette å tilpasse politikk til EU-rett og internasjonale konvensjoner. Rekkevidden av dette vil underkommuniseres, og politikere og byråkrater vil vektlegge «handlingsrommet», bortsett fra når ting går dem imot og de trenger noe å skylde på. 

Likestillingspolitikk er ikke lenger bare for spesielt interesserte. Dette er senvirkningen av et kulturelt opprør, men skyldes også at likestilling er bra for produktivitet og levekår. 2018 er jubileumsår for Karl Marx. Noen vil finne all verdens liv hos Marx, mens andre vil erklære ham død. Det verste som kan skje er uthuling av rettsprinsipper og sannhetsnormer. Jeg håper på en styrket parlamentarisk styringskjede, at «folk flest» vender demagogene ryggen, og bedre diskusjoner eksperter imellom på tvers av fagskiller.

Siri Erika Gullestad, professor i psykologi ved Universitetet i Oslo

I 2017 har det ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo vært en bitter strid om rammene for opplæringen i psykoterapi. Skal denne fortsatt finne sted i akademia, gjennom instituttets internklinikker? Eller skal den flyttes ut i spesialisthelsetjenesten og underlegges helseforetakene? Det unike ved universitetsklinikkene er at studentene lærer å bruke seg selv som behandlingsinstrument gjennom intensiv veiledning i en mester-svenn-relasjon, integrert med teoretisk forståelse av behandlingsprosessen. Kombinasjon av teoriutviklende kliniske nærstudier og større kliniske studier, og analyse av terapidata gjennom både kvalitative og kvantitative metoder, er avgjørende for å sikre en forskningsbasert utvikling av faget. Det er svært foruroligende for psykoterapi som akademisk fag om internklinikkene i 2018 flyttes ut av universitetet. Det vil undergrave universitetets faglige autonomi i psykologutdanningen. Opplæring i psykoterapi må foregå uavhengig av skiftende prioriteringer og rammebetingelser i det offentlige helsevesen. Som universitet er vår rolle å utdanne behandlere som ikke bare skal fungere innenfor eksisterende systemer, men som kan bidra til å videreutvikle behandlingsformer og – institusjoner, til beste for pasienter med psykiske lidelser.

Psykologer med kompetanse i psykoterapi spiller en sentral rolle i behandling av psykiske lidelser i Norge. Og psykologi er et vidtfavnende fag i spennet mellom biologi, medisin, humaniora og samfunnsfag – klinikk og laboratorium. Faget rommer et mangfold av metodiske tilnærminger – fra stordataanalyser til kvalitative kasusstudier. Det beste jeg håper på for 2018 er at dette mangfoldet respekteres og bevares.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. For mer godt lesestoff: Bli abonnent

Annonse

Mer fra Aktuelt