Annonse
10:00 - 09. januar 2018

Både Bono og jeg savner gutteraseri i musikken, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Det er for lite gutteraseri i musikken, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Når en artist som var med å starte opp Band Aid, er en utrettelig privatpraktiserende bistandsaktør og skriver dypt moralske tekster ikke får lov til å savne litt gutteaktig raseri, da har vi et problem. Foto: Kevin Winter / Getty Images Kevin Winter/Getty Images
Annonse

Alexander leser nyhetene

 

Politikere leser nyheter med rødpenn. 

Faste skribenter i spalten: Sveinung Rotevatn fra Venstre, Lan Marie Berg fra Miljøpartiet De Grønne, Alexander Zlatanos Ibsen fra Høyre og Magnus Marsdal fra tankesmien Manifest.

 

Det er litt vanskelig med Bono. Han er mangemilliardæren som gir deg dårlig samvittighet fordi du selv kommer fra den rike delen av verden, mens andre lever i fattigdom. Han står først i alle opprop om sosial rettferdighet der du selv ikke gidder. Når du endelig har tillatt deg å tenke at solbrillene hans er teite, så leser du at han bruker dem fordi han har hatt grønn stær i over tyve år. Kort sagt, Bono gjør meg litt irritert fordi jeg egentlig ikke kan bli irritert på ham.

Da jeg for noen dager siden leste at «Bono mottar kraftig kritikk», klikket jeg meg håpefullt inn, bare for å bli overrasket over at jeg denne gangen sto helt på hans linje. Bakgrunnen var et intervju han ga til musikkmagasinet Rolling Stone i romjulen, hvor han blant annet uttalte at «musikken [i dag] er blitt veldig jentete. Og det er gode ting med det, men hiphop er den eneste plassen for ungt mannlig sinne for tiden, og det er ikke bra.»

«Sinne» er i hjertet av rockemusikken, mener Bono. Og selv om dette sinnet i dag ikke er så synlig, tror han det vil komme tilbake. Plutselig var jeg villig til å tilgi ham at U2-albumet Songs of Experience av og til begynner å spille på telefonen min uten grunn, fordi det er permanent forhåndslagret på alle iTunes-kontoer uten at vi har bedt om det.

Det virker å bli stadig vanskeligere å forsvare all maskulinitet, også den vi setter pris på.

Protestene var forutsigelige. «Testosteron er ikke gitarmusikkens livsblod», protesterte en musikkjournalist. «Bono er lei seg fordi menn ikke lenger kan få utløp for sitt raseri, nå som kvinner får lov til å lage musikk», ironiserte en annen.

Men helt ærlig. Bono har da rett? Punk og grunge er like døde som sine tragisk suicidale frontfigurer. Døds- og svartmetall er forvist til subkulturer. Jeg forstår at det er jeg som er blitt eldre, og at jeg derfor er predestinert til å klage på musikken ungdommen i dag hører på, men uansett er Bono for én gangs skyld et fantastisk sannhetsvitne. Han spiller fremdeles, til tross for at han har vært med lenger tilbake enn noen musikkquiz tør å gå. Og hvorvidt det skyldes det mannlige raseriet eller ikke, rap gikk i hvert fall for første gang forbi rock som den mest hørte musikksjangeren i 2017.

 

Hvis Bono mener musikken er blitt for femi, så bør man i det minste vurdere om det ikke er noe i det han sier. Bono mener helt sikkert ikke å si noe så enkelt som at alle gutter er maskuline og alle jenter feminine. Det vil i så fall utelukke en stor del av den rockehistorien han savner. Husk tilbake på falsetten til Robert Plant. Håret til Axl Rose og alle andre puddelrockere. Sminken til Gene Simmons eller neglelakken til forrige foreldregenerasjons store mareritt, Marilyn Manson. Tenk så androgyne de var. Mot dette fremstår selv Bono – eller i alle fall U2-kollegaen hans The Edge – som supermacho. Det er energien, den rå kombinasjonen av livsstil, tekster og svette gitarer som definerte god rock.

Bono er for én gangs skyld et fantastisk sannhetsvitne.

Det burde ikke være problematisk å nevne dette. Men det er det altså blitt. Den destruktive maskuline energien er det få som har noe til overs for. Problemet er at det virker å bli stadig vanskeligere å forsvare all maskulinitet, også den vi faktisk setter pris på. Når kjønnsnøytrale pronomen blir den nye kulturelle kapitalen, skygger de fleste klokelig unna debatten. I et slikt perspektiv, blir Bonos uttalelse et friskt pust.

Når en artist som var med å starte opp Band Aid, som er en utrettelig privatpraktiserende bistandsaktør og som skriver dypt moralske tekster – «Love has got to be with the weak. Only then does love get a chance to speak» – ikke får lov til å savne litt gutteaktig raseri, da har vi et problem. Da kan noen og hver få lyst til å sette på litt hiphop.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.